4.3 Levekårsundersøkelse i Jordan
Levekårsundersøkelsen i Jordan skulle bli det første i en lang rekke av datainnsamlings-prosjekter som Fafo utførte i tilknytning til den multilaterale arbeidsgruppen om flyktninger. I likhet med de fleste av Fafos prosjekter i regionen ble også dette lansert og gjennomført i et nært samarbeid mellom Fafo og UD. Det var den norske delegasjonslederen, Tom Vraalsen, som presenterte forslaget om nye Fafo-undersøkelser i Midtøsten, i første omgang i Jordan og Libanon, for flyktninggruppen høsten 1992. Forslaget fikk tilslutning og Fafo og UD satte umiddelbart i gang med å forberede pilotstudier i de to landene.
Libanon-planene ble etter kort tid utsatt på grunn av motforestillinger fra myndighetenes side.[115] I Jordan derimot, ble prosjektplanene møtt med stor interesse, i det minste det første året.
UD hjalp til med å sikre at prosjektet ble godkjent av myndighetene i Jordan. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg engasjerte seg personlig i saken. Han skrev et brev til sin jordanske utenriksministerkollega, der han informerte om prosjektet og ga det sine varmeste anbefalinger. Stoltenberg fungerte også som døråpner for Terje Rød-Larsen hos jordanske myndigheter.[116]
Med denne støtten fra den norske utenriksledelsen kom samtaler og forhandlinger i gang mellom Fafo og myndighetene. Planen om en levekårs-undersøkelse fikk positiv mottakelse i Jordan. Forhandlingene førte fram til en samarbeidsavtale som ble undertegnet i Amman den 23. februar 1993.[117] Den norske ambassadøren til Egypt, Per Haugestad var tilstede ved undertegnelsesseremonien, for “å bekrefte den interesse og den betydning norske myndigheter tillegger dette prosjektet, ikke minst i sammenheng med fredsprosessen”.[118]
Til tross for den positive jordanske holdningen i startfasen, tok det lang tid før selve undersøkelsen kunne settes i gang. Årsaken til forsinkelsene var dels knyttet til finansieringsproblemer, dels til jordanske motforestillinger mot prosjektet og dels var disse to problemkategoriene knyttet sammen.
Finansieringsspørsmålet
Det skulle ta mer enn tre år å få finansieringen på plass, etter at flyktninggruppen hadde sluttet seg til det norske forslaget om en levekårsundersøkelse i Jordan høsten 1992. I løpet av denne perioden la UD og Fafo ned en enorm innsats for å få sydd sammen en internasjonal finansieringspakke. Først på nyåret 1996 var alle kontrakter som bekreftet finansieringen underskrevet.[119] Da hadde norske myndigheter gått inn med en nærmest fullfinansiering av prosjektet.
Høsten 1992 hadde Fafo fått muntlig løfte om at Verdensbanken ville finansiere nye levekårsundersøkelser i Midtøsten. Året etter inngikk Verdensbanken og norske myndigheter en avtale der banken forpliktet seg til å støtte Fafo som kontraktspartner for de nye undersøkelsene. Som en gjenytelse for dette bevilget UD NOK 4 millioner i støtte til Verdensbankens Midtøsten-avdeling.[120]
Fafos plan var opprinnelig å starte arbeidet med prosjektet umiddelbart etter at samarbeidsavtalen med jordanske myndigheter var inngått i februar 1993. Denne planen ble imidlertid forpurret av den hemmelige kanalen. Forhandlingene tok det meste av Terje Rød-Larsens tid og oppmerksomhet. I tillegg måtte rapporten fra levekårsundersøkelsen på Vestbredden og Gaza framskyndes for å kunne presenteres for flyktninggruppen på møtet i Oslo i mai 1993.
Høsten 1993 var imidlertid ressurser frigjort og en delegasjon fra Fafo reiste over til Verdensbanken for å ferdigstille finansieringsopplegget. Det viste seg da at Fafos kontakt i Verdensbanken, Douglas Keare, hadde sluttet og at det ikke lenger var støtte i banken for et så omfattende opplegg som Keare hadde forespeilet.[121]
Verdensbanken skulle komme til å trekke tilbake sine løfter i to stadier. Ved den første tilbaketrekningen tilbød banken seg å delfinansiere studien med USD 500.000, mot at Fafo greide å dekke resten av finansieringsbehovet på USD 1 million fra andre givere. Bevilgningen skulle kanaliseres fra bankens institusjonsutviklingsfond direkte til Jordan og jordanske myndigheter måtte derfor sende en formell søknad til Verdensbanken for å få utløst pengene.
Fafo henvendte seg så til kanadiske myndigheter, som var villige til å bevilge USD 250.000 til prosjektet utfra den betydning det hadde for flyktninggruppen der de hadde formannskapet. Fafo fikk også UNICEF i Jordan med som en samarbeidspartner i studien, der Norge stilte opp med USD 450.000 for å dekke UNICEFs del av finansieringen.[122]
Høsten 1994 var dermed mesteparten av finansieringen på plass og Fafo kunne endelig gå i gang med forberedelsene til prosjektet. Den formelle søknaden fra jordanske myndigheter til Verdensbanken ble utarbeidet av Fafo i samarbeid med det jordanske statistiske sentralbyrået og sendt av gårde fra Amman i mars 1995. Avtalene med Canada og UNICEF ble undertegnet sommeren 1995.
Omtrent samtidig ble det klart at Verdensbanken hadde startet et nytt tilbaketog. Banken innvilget Jordans søknad, men beløpet var redusert fra USD 500.000 til USD 380.000. I tilsagnsbrevet framgikk det at formålet og aktivitetene var omdefinert i forhold til den søknaden som lå til grunn for tilsagnet. Pengene skulle brukes til institusjonsutvikling i det jordanske statistiske sentralbyrået uten koblinger til levekårsundersøkelsen.[123] Samlet sett var avvikene så store at det ble stilt spørsmålstegn både ved om støtten kunne benyttes til de institusjonsbyggingstiltakene som var definert i søknaden og om Verdensbanken ville tillate at Fafo ble benyttet som konsulent. Verdensbanken forlangte videre at det skulle gjennomføres en åpen anbudsrunde i overens-stemmelse med vanlige rutiner.[124]
Noen anbudsrunde var det ikke aktuelt å gå inn på verken for UD eller Fafo. Prosjektet var omdefinert i så stor grad at det nå framsto som et helt nytt prosjekt. Norske myndigheter rettet henvendelser til Verdensbanken både via embetsverket og ambassadene i Amman og Washington for å få klarlagt bakgrunnen for Verdensbankens handlemåte. Det viste seg at Verdensbanken ikke ville motsette seg at Jordan engasjerte Fafo til å utføre prosjektet, enten alene eller sammen med flere konsulenter, dersom det kunne gjennomføres innenfor den kostnadsrammen banken hadde bevilget.[125] Samtidig hevdet Verdensbanken at dette var en sak som Jordan og Fafo måtte ordne opp i seg imellom. Det foregikk parallelt samtaler mellom Verdensbanken, jordanske myndigheter og Fafo i Amman.
UD bestemte seg nå for å forsøke å overtale Verdensbanken til å overføre den øremerkede bevilgningen på NOK 4 millioner til Fafos levekårs-undersøkelse. Dette var de pengene som opprinnelig var øremerket til nye stillinger i Verdensbanken som gjenytelse for at banken ville støtte Fafos prosjekter. Siden banken likevel ikke ville bidra med midler til Fafos levekårsundersøkelse, ville de heller ikke benytte seg av den norske støtten.[126] Ved å få banken til å innkreve pengene og så bevilge dem videre til Fafos levekårsundersøkelse, håpet de norske aktørene å omgå den omdefineringen av prosjektet som var en forutsetning for Verdensbankens bevilgning. Samtidig ville en opprettholde et skinn av internasjonal støtte til prosjektet ved at bevilgningen kom fra Verdensbanken.
Verdensbanken avslo å gjøre som Norge ønsket. De mente at de bare ville bli et forsinkende mellomledd og at den beste løsningen var at pengene ble utbetalt direkte fra UD til Fafo.[127]
Dette ville ikke de norske aktørene. Istedenfor forsøkte de å finne en annen internasjonal organisasjon som kunne gå inn med penger til Fafos levekårsundersøkelse. Støtten var bevilget fra Bankseksjonens samfinansieringsbudsjett, noe som forutsatte at midlene ble benyttet i samarbeid med en utviklingsbank, skrev embetsverket i et notat til statssekretær Vollebæk.[128] Problemet ble til slutt løst ved at den eksisterende norske bevilgningen gjennom UNICEF ble utvidet, tilsvarende det beløpet som Verdensbanken opprinnelig skulle ha gått inn med. Totalt endte Norge opp med å gi nærmere USD 1 million til undersøkelsen kanalisert gjennom UNICEF, mens Canada, som den eneste bidragsyteren utenom Norge, bidro med USD 250.000. I tillegg hadde Norge finansiert forprosjektet til studien og skulle senere yte en tilleggsfinansiering på mer enn NOK 1.6 millioner for å få levekårsundersøkelsen fullført.[129]
Den norske handlemåten tyder på at norske myndigheter tilla dette prosjektet stor betydning og prestisje. Norge ønsket å holde en fortsatt høy profil i fredsprosessen etter Oslo-avtalen og levekårsundersøkelsen i Jordan ble ansett som et viktig kort i den sammenheng.[130]
Finansieringsproblemene forverret seg i en periode da Jordan så ut til å innta en mer skeptisk holdning til Fafos prosjekt. Det kan være grunn til å stille spørsmål om problemene i forhold til Verdensbanken hadde sammenheng med de politiske problemene Fafo etter hvert støtte på i Jordan.
Jordanske motforestillinger
Den jordanske holdningen til Fafos levekårsprosjekt som hadde vært positiv i den innledende fasen i 1993, ble gradvis vendt til skepsis ettersom tiden gikk. Det ser ut til at motstanden mot undersøkelsen for alvor meldte seg ved årsskiftet 1995-1996. Den gjorde seg først gjeldende i forbindelse med spørreskjemaet som skulle brukes i undersøkelsen. Fafos oppfatning var på denne tiden at ”alle spørsmål rundt spørreskjemaet var avklart”.[131] Skjemaet hadde vært gjenstand for løpende diskusjon helt siden prosessen med å utforme det begynte i mars 1995. Ifølge den daværende norske ambassadøren i Amman, Tove Kijewski, grep en intern komité i Department of Statistics; Jordans statistiske sentralbyrå og Fafos jordanske samarbeidspartner, inn ved årsskiftet og presenterte en lang liste over spørsmål som var for politisk sensitive til å kunne brukes i spørreskjemaet.[132] Spørsmålene om flyktningene sto her sentralt. Jordanske myndigheter hadde da nettopp besluttet at spørsmålene om flyktninger, som var tatt inn i en folketelling som pågikk parallelt, ikke skulle offentliggjøres. Fafo fikk også forståelsen av at medarbeiderne i byrået hadde anmeldt prosjektet til den jordanske sikkerhetstjenesten. Resultatet var to måneder med intense forhandlinger, som ifølge Fafo førte til noen mindre endringer i det endelige skjemaet.[133]
I april var feltarbeidet ferdig. En måned tidligere hadde imidlertid det jordanske statistiske sentralbyrået gitt beskjed om at de ikke ville utlevere data-settet til Fafo. Dette problemet tok ambassadør Tove Kijewski og Fafo opp med den kvinnelige jordanske planleggingsministeren. Med hensyn til adgangen til dataene, påpekte planleggingsministeren at det ikke forelå noen automatikk mellom det å godta det endelige spørreskjemaet og det å offentliggjøre resultatene. Hun var spesielt opptatt av de holdningsmessige og politisk orienterte spørsmålene, som hun skilte fra de rene faktaspørsmålene. Den siste kategorien av data var det ikke noe problem å gi Fafo adgang til. Hun krevde at analysene skulle foregå i lokalene til det jordanske statistiske sentralbyrået i Amman og i samarbeid med dem.[134]
Da forskerne fra Fafo kom til Jordan i mai for å analysere dataene, ble de nektet adgang til den delen av datasettet som omhandlet de palestinske flyktningene, med den begrunnelse at dette var for sensitivt. Ambassadør Kijewski fikk underhånden vite at denne holdningen hadde støtte i kongehuset. Jordanerne ville selv ha full kontroll over materialet. At datasettet var felles eiendom og at handlingen innebar et brudd på avtalen om felles eiendomsrett til dataene, interesserte ikke.[135]
I begynnelsen av juli 1996 ble saken oversendt Jordans statsminister for behandling i regjeringen. Og fire måneder senere ble endelig materialet i sin helhet utlevert til Fafo. UD bevilget tilleggsmidler til sluttføring av analysene og ferdigstilling av en rapport som inkluderte spørsmål om flyktningenes situasjon. Rapporten fra Jordan Living Conditions Survey ble presentert for arbeids-gruppen om flyktninger på et møte i Aqaba i november 1997.
Hva hadde skjedd? Hvorfor ble jordanerne etter hvert så negative til Fafos prosjekt?
Ambassadør Kijewskis vurdering våren 1996 var at levekårs-undersøkelsen hadde utviklet seg til å bli en meget betent politisk sak i Jordan. Beslutningen om å stoppe undersøkelsen og hindre at Fafo fikk tilgang til dataene hadde kommet fra ”høyeste politiske hold” og ble iverksatt av den jordanske planleggingsministeren.[136] Saken ser ut til å ha hatt sammenheng med flere forhold.
Den hadde for det første en historisk linje tilbake til Oslo-avtalen og hadde sammenheng med jordanernes forhold til PLO. Da Oslo-avtalen ble kjent kom den som et sjokk på de fleste, både i og utenfor regionen, men den berørte Jordan mer direkte enn mange andre. PLO hadde gitt klarsignal til at en palestinsk delegasjon fra de okkuperte områdene kunne delta i Madrid-forhandlingene under den jordanske paraplyen. Behovet for å forhandle direkte med Israel var bakgrunnen for at de så valgte å delta på selvstendig grunnlag i Oslo-prosessen. Dette gjorde de uten å informere jordanerne.[137]
Sett fra jordanernes side var dette et valg som direkte berørte Jordan, med tanke på at over femti prosent av befolkningen i Jordan er av palestinsk herkomst. Tatt i betraktning at mer enn halvparten av den palestinske befolkningen bor utenfor de okkuperte områdene og at majoriteten av disse oppholder seg i Jordan, stilte mange jordanere spørsmål om hvilket mandat PLO hadde i Oslo-forhandlingene. Hvem forhandlet de på vegne av? Hvem representerte de og hvilke fullmakter hadde de til å inngå avtaler som også hadde konsekvenser for en stor palestinsk befolkningsgruppe som i dag er jordanske statsborgere, med betydelige rettigheter i Jordan? I deler av det jordanske samfunnet ble PLOs handling oppfattet som en krenkelse av Jordans nasjonale suverenitet.[138]
Ifølge ambassadør Kijewski var jordanske myndigheter irritert over å ha blitt holdt utenfor det som foregikk i Oslo-kanalen. Hennes oppfatning var at det norske engasjementet i forhandlingene hadde skapt bitterhet overfor Terje Rød-Larsen og Fafo, og overfor Norge som stat og politisk aktør, blant de som innledningsvis hadde støttet Fafo og det norske levekårsprosjektet. Levekårsundersøkelsen på Vestbredden og Gaza ble oppfattet som et ”skalkeskjul for bakenforliggende hensikter og operasjoner”. Ikke minst gjaldt dette et fremtredende medlem av kongehuset, som hadde vært blant Fafos ivrigste støttespillere. Denne personen hadde blitt meget begeistret for Terje Rød-Larsen under deres første møte og støttet helhjertet opp under hans bestrebelser for å få til en levekårsundersøkelse i Jordan. Derfor skulle det vedkommende senere oppfattet som et svik ha føltes så spesielt skuffende og bittert, mente ambassadør Kijewski.[139]
Den økende skepsisen fra jordanske myndigheters side hadde videre sammenheng med en oppfatning som hadde dannet seg av Fafo som svært pro-palestinsk i forhold til Jordan. De to store prosjektene som Norge på denne tiden hadde i Jordan, - et stort forskningsprosjekt om vann, i tillegg Fafos levekårsundersøkelse -, ble oppfattet som hovedsakelig å tjene palestinske interesser. Det faktum at dette var prosjekter som også jordanerne ville få nytte av, kom i bakgrunnen for de politiske aspektene ved prosjektene.[140]
Spørreskjemaet som ble benyttet i levekårsundersøkelsen berørte videre tema som var aktuelle i de palestinsk-israelske forhandlingene og som ble oppfattet som svært sensitive i Jordan. Flyktningene ble kategorisert på grunnlag av opprinnelse, statsborgerskap, land og tilhørighet. Det oppsto nervøsitet omkring spørsmålene, hva som var målet og hva som ville bli resultatet av undersøkelsen. Dette førte til en intern diskusjon i Jordan om Fafos adgang til datasettet.[141]
Da kanadierne tok opp den fastlåste situasjonen med jordanske myndigheter våren 1996, ble det fra jordansk side påpekt at offentliggjøring og videre bruk av denne type data var et vanskelig område. Jordanske myndigheter omtalte Fafo som så pro-palestinsk at det etter deres mening ikke ville komme noe positivt eller nyttig ut av prosessen for Jordan. Alt ville komme Vestbredden og Gaza til gode. Kanadiernes oppfatning var derfor at Fafo og Norges rolle kanskje burde tones ned og Canadas og UNICEFs rolle markeres tydeligere.[142]
UDs vurdering av situasjonen var at man ikke ønsket å gjøre noe som kunne føre til komplikasjoner mellom Norge og Jordan. Fafo ble derfor anmodet om å godta de jordanske restriksjonene og arbeide for å sikre at mest mulig av materialet kom til nytte for UNICEF og Jordan. Om nødvendig skulle Fafo tone ned behovet for en analyse av flyktningenes situasjon. UD håpet at dette ville redusere følsomheten på jordansk side. På den annen side ville det samtidig redusere verdien av prosjektet for den multilaterale flyktningegruppen. UD ba Fafo om å arbeide for å få frigitt datasettet gjennom å vise ryddighet og samarbeidsvilje overfor jordanerne.[143]
Ifølge Fafo ble rapporten godt mottatt av jordanerne da den ble publisert i 1997. De kom til at undersøkelsen inneholdt mye nyttig og interessant informasjon. På oppdrag fra jordanske myndigheter ble det laget spesielle analyser av flyktningenes situasjon og det ble holdt en egen presentasjon av de viktigste resultatene for regjeringen.[144]
Som en oppfølging av levekårsundersøkelsen satte Fafo i gang en “dybdestudie” i palestinske flyktningleire i Jordan. Prosjektet fikk støtte fra flyktninggruppen og Norge bidro med finansiering av Fafos del av kostnadene. Studien skulle gi kunnskap om årsakene til at levekårene var dårligere blant flyktningene innenfor enn utenfor leirene og hvordan leirbefolkningene hadde blitt et fattig segment av befolkningen i Jordan. Norge ønsket at studien skulle munne ut i konkrete anbefalinger til tiltak som den multilaterale flyktninggruppen kunne vurdere å iverksette etterpå.[145] Prosjektet ble gjennomført i samarbeid med Yarmok-universitetet i Jordan. Også dette prosjektet ble forsinket på grunn av vanskeligheter med å skaffe den nødvendige finansieringen fra flyktninggruppens medlemmer.[146]
Levekårsundersøkelsen i Jordan viser det tette samarbeidet som hadde utviklet seg mellom Fafo og UD utover på 1990-tallet, gjennom flyktninggruppen, Oslo-prosessen og etter hvert også People-to-People prosjektet. Levekårsundersøkelsen ble lansert av den norske utenriksledelsen. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg bidro personlig til å sikre støtte hos jordanske myndigheter i den innledende fasen. UDs omfattende innsats, økonomisk, politisk og diplomatisk for å få gjennomført Jordan-undersøkelsen, kan forklares ved at Fafos forskningsvirksomhet ble ansett som en del av fredsprosessen og et ledd i forsøket på å opprettholde Norges rolle som en aktør i fredsprosessen etter Oslo-avtalen. Et brev fra Fafo til UD i januar 1997 peker i denne retning; Fafo foreslo her at Norge vurderte bilaterale prosjekter i Jordan som delvis var rettet mot leire og delvis mot andre “lommer” av fattigdom i landet. Dette ville kunne styrke Norges posisjon i fredsprosessen.[147]
Ifølge norske diplomater i Midtøsten har Fafo i dag et meget godt rykte i Jordan. Institusjonen blir ansett som ekspert på palestinske flyktninger og forskningsrapportene blir vurdert som gode og nyttige av jordanske myndigheter. Ifølge en diplomat fungerer instituttsjef Jon Hanssen-Bauer som rådgiver både for norske og jordanske myndigheter i spørsmål som angår de palestinske flyktningene og blir trukket med i formelle og uformelle møter på høyt politisk nivå, helt opp til toppen i det jordanske kongehuset.
Hvilke politiske overveininger var det som førte til at jordanerne på et tidspunkt fant det hensiktsmessig å legge vekk motstanden og støtte opp om Fafos virksomhet i landet? Svaret på det framgår ikke av arkivmaterialet. Jordan er imidlertid det landet i Midtøsten som har tatt imot den største andelen av de palestinske flyktningene og har derfor vitale interesser i forhold til hva slags politisk løsning som skal bli det endelige resultatet av flyktningspørsmålet. Jordanske myndigheter kan ha kommet til at Fafos levekårsundersøkelse til syvende og sist ville tjene deres egne mål og preferanser i dette spørsmålet. Fafo har på sin side påpekt at utleveringen av datasettet hadde sammenheng med en holdningsendring til offentliggjøring av data og forskningsresultater generelt og at krefter som ønsket mer åpenhet vant noe fram.[148]
116 UD 25.11.19 S, brev fra utenriksminister Thorvald Stoltenberg til Jordans utenriksminister Abu Jabbar, 23. november 1992.[]
117 UD 383.44.418, fra Fafo til UD, 12. september 1995.[]
118 UD 25.11.19 S, notat fra den norske ambassaden i Kairo til UD, 4. februar 1993. Den norske ambassaden i Egypt var på dette tidspunkt sideakkreditert til Jordan. Norge opprettet nye ambassader i Jordan, Tunis og Syria i 1993-1994. Dette var et resultat av målet om en høy norsk profil i hele regionen i kjølvannet av Oslo-avtalen i september 1993.[]
119 UD 383.44.418, fra Fafo til UD, 24. februar 1997.[]
120 Dette ble nærmere omtalt i kapittel 3.[]
121 UD 383.44.418, fra Fafo til UD, 24. februar 1997.[]
122 UD 25.11.19 S, internt UD-notat, referat fra orienteringsmøte hos Fafo om den norske innsatsen i flyktningarbeidet i Midtøsten, 26. april 1994.[]
123 Ifølge samarbeidsavtalen som var inngått mellom Fafo og jordanske myndigheter, skulle Fafo og statistisk sentralbyrå i Jordan samarbeide om prosjektet. Det hadde både en institusjonsutviklings- og en levekårskomponent. Verdensbanken var altså bare villig til å støtte den første komponenten i prosjektet.[]
124 UD 383.44.418, brev fra Fafo til UD, 12. september 1995 og brev fra UD til Verdensbankens nordisk-baltiske kontor, 15. september 1995.[]
125 UD 383.44.418, brev fra Verdensbanken til UD, 12. oktober 1995.[]
126 UD 383.44 418, brev fra Jon Hanssen-Bauer i Fafo til UD, 26. oktober 1995.[]
127 UD 383.44.418, brev fra Verdensbanken til UD, 20. oktober 1995.[]
128 UD 383.44.418, internt UD-notat til spesialråd Vollebæk, 27. oktober 1995.
[129] Dette beløpet ble delvis hentet ved å flytte penger fra et annet Fafo-prosjekt som UD hadde bevilget støtte til.
[130] UD 383.44.418, internt notat fra Midtøsten-enheten til statssekretær Egeland, 2. april 1997.[]
131 UD 383.44.418, søknad om ferdigstilling av levekårsundersøkelsen i Jordan, fra Fafo til UD, 24. februar 1997[]
132 UD 384.44.418, søknad om midler til ferdigstilling av Jordan-prosjektet, fra Fafo til UD, 24. februar 1997.[]
133 Ibid.[]
134 Ibid.[]
135 UD 383.44.418, notat fra den norske ambassadøren i Amman, Tove Kijewski, til UD, 14. mai 1996.[]
136 Ibid.[]
137 UD 383.44.418, notat fra ambassadør Tove Kijewski i Amman til UD, 7. februar 1996.[]
138 Ibid.[]
139 UD 383.44.418, notat fra ambassadør Tove Kijewski i Amman til UD, 20. juni 1996.[]
140 UD 383.44.418, notat fra ambassadør Tove Kijewski i Amman til UD, 14. mai 1996.[]
141 UD 383.44.418, notat fra ambassadør Tove Kijewski i Amman til UD, 7. februar 1996.[]
142 UD 383.44.418, notat fra ambassadør Tove Kijewski i Amman til UD, 14. mai 1996.[]
143 UD 383.44.418, søknad om midler til ferdigstillelse av Jordan-undersøkelsen, fra Fafo til UD, 24. februar 1997.[]
144 Ibid.[]
145 UD 383.44.418, fra UD til medlemslandene i flyktninggruppen, 1. mars 1999.[]
146 UD 383.44.418, søknad om støtte til dybdestudie av flyktningleir i Jordan, fra Fafo til UD, 10. juli 1998 og internt UD-notat, 20. januar 1999.[]
147 UD 383.44.42, fra Fafo til UD, 31. januar 1997.[]
148 UD 383.44.418, søknad om midler til ferdigstillelse av Jordan-undersøkelsen, fra Fafo til UD, 24. februar 1997.