Bondemotstand og bonderesignasjon
Både myndighetene etter 1536 og seinere tiders historikere har lagt for liten vekt på at bondesamfunnet hadde et toppsjikt. Øvrigheten hadde interesse av å avskrive ”allmuen” som en simpel og uvitende hop, og seinere tiders historikere har framstilt bøndene som en altfor ensartet stand.
Styresmaktene i tiden etter 1536 så på hele bondebefolkningen i kontrast til seg selv. Lensadelen og dens klienter styrte landet som kongens menn, den øvrige befolkningen skulle adlyde. Denne holdningen ble forsterket av flere faktorer: Danskene var vant til danske festebønders klare underordning under sine adelige godseiere. De danske lensherrene og fogdene i Norge var lite fortrolige med norske forhold, de overførte det sosiale bildet fra Danmark til Norge – ja, fram til midten av 1600-tallet var danske adelsmenns forhold til sine egne bønder preget av mer nyansert tenkning og atferd enn deres forhold til norske bønder. Nærhet og kjennskap spilte inn i forhold til danske bønder, og mange danske bondefamilier ble knyttet til adelsfamiliene i klientskap. Slik hadde det også vært i Norge i seinmiddelalderen, men nå ble det langt sjeldnere: Øvrighet og bønder ble mer fremmede for hverandre, det forsterket oppfatningen av norske bønder som en allmue. Andre faktorer trakk i samme retning i begge land: Kongedømmet utviklet seg i autoritær retning, med økende vekt på at kongen og hans menn hadde rett til å bestemme alene – dette skjedde på bekostning av middelalderens vekt på at kongen skulle respektere de gamle lovene. Denne autoritære utviklingen skjedde i vekselvirkning med den kirkelige og teologiske tenkningen. Særlig fra og med Kristian 4. la den økt vekt på at kongen hadde sitt mandat til å styre fra Gud, slik at ulydighet mot kongen og hans menn var ugudelig.
Historikernes tenkning har gått gjennom flere faser. På 1700- og 1800-tallet var den preget av at det da fantes en kløft som skilte eliten og bondeallmuen. Slik kom 1800-tallets norske konservative historikerskole til å se på bøndene som en noe primitiv allmue, venstrehistorikerne og de sosialistiske historikerne så på dem som en ganske ensartet, undertrykt bygdebefolkning, som først ble spaltet ved framveksten av husmannsvesenet. De visste at det var forskjell i velstand mellom bøndene, men la liten vekt på det. Det er typisk at en konstatering av at adelen sank ned i bondestanden var nok til ikke å interessere seg mer for disse slektene. Siden kom en lengre periode der historikerne var lite interessert i bøndenes sosiale og politiske status, de var opptatt av å utarbeide statistikk om ødegårder og gjenrydding, leilendingskår, driftsmetoder og rent økonomiske parametrer.
Noen historikere kom dermed til å mene at det den tids øvrighet drev på med bare var krusninger på overflaten,[65] mens enkelte marxister i 1960-70-åra så på forholdet mellom overklassen og bøndene som en utbytting.[66] I seinere år har Steinar Imsen med begrepet bondekommunalisme tvert imot hevdet at forholdet mellom øvrighet og folk var preget av et funksjonelt samvirke.[67] Innen Tingbokprosjektet har deltakerne konkludert med vidt forskjellige tolkninger, fra Sølvi Sogner som står Imsens funksjonalisme nær[68] til Hans Eyvind Næss og Bodil Erichsen som har betont øvrighetens og elitens autoritære klassejustis.[69] Erling Sandmo stod nær Sogners hovedsyn i sin hovedoppgave, men nærmet seg sterkt til Næss’ og Erichsens mer pessimistiske syn i sin doktoravhandling, der hovedtesen var at øvrigheten tvang sin voldsoppfatning på et bondesamfunn som tradisjonelt løste konflikter på minnelig vis, ikke med harde straffer.[70]
Etter 1536 fantes det i Norge hundrevis av godsrike familier som da soknet til bondestanden, men som hadde sine røtter i seinmiddelalderens elite. I disse slektene var det trolig vanlig å kunne lese og skrive, de hadde oppmagasinert mye erfaring i handel og administrasjon for kirken, i noen grad også for kongens lensherrer og for adelige godseiere. Fra nå av spilte de fleste av dem en mer underordnet rolle – klientbåndene til den øverste eliten løsnet, ettersom de fleste i denne eliten var fremmede. Slik ble de norske storbøndene mer marginalisert enn i de fleste andre vest-europeiske land. La oss se litt på hvilken plass de hadde i andre land.[71]
I de vestlige og sørlige områdene av det tyske Europa ble det videreført en livskraftig tradisjon av bondekommunalisme, dvs. at bøndene styrte seg selv i lokalpolitiske saker. Dette hang mye sammen med den måten bosetningen var organisert på, i landsbyer. Landsby-bosetning var utbredt over store deler av Europa – overalt slik at bøndene der bestemte over sine nære ting på landsbymøter, både i lokaladministrasjon og lokal justis, der landsbymøtene fattet prinsippvedtak og oppnevnte tillitsmenn. I store områder, særlig i det tyske riket, var det endog slik at disse bygdekommunene var egne rettslige subjekter, som var representert i flere stenderforsamlinger. Overalt var det også vanlig at storbøndene hadde størst innflytelse i disse kommunene, blant annet ved at øvrigheten utnevnte fogdene blant kandidater som bondekommunene nominerte.
Sosialt og politisk var det i de fleste land en porøs grense mellom storbøndene og adelen, slik at de vellykte blant storbøndene avanserte opp i adelen eller i det minste rykket opp i et borgerlig preget ikke-adelig elitesjikt, som i de fleste land flyttet til nærmeste by. Mest kjent er de engelske storbøndenes avansement opp i gentryen, som kom til å utgjøre hovedstammen i den engelske overklassen fra første halvdel av 1600-tallet til langt ut i 1800-tallet. Også her var det viktig at storbøndene kunne knytte seg til den øverste eliten som klienter og dermed påskynde sitt avansement. De kunne ta på seg oppgaver i godsadministrasjon og handel, de kunne spille en aktiv rolle i samfunnsstyret, lokalt i landsbyene, regionalt i countyet og som velgere og kandidater der ved valg til Parlamentet. Selv i det mer kastepregede Danmark har vi sett at adelsklienter blant bøndene hadde betydelige muligheter til å få seg delegert administrativ og økonomisk makt fra adelen og på den måten avansere opp i en ikke-adelig elite. De norske storbøndenes muligheter ble, sammenliknet med alt dette, vesentlig beskåret etter 1536. De nye herrene var for det meste fremmede menn på gjesteopptreden i sine distrikter; det kunne derfor ikke utvikle seg til noe nært, personlig forhold, slik det var vanlig mellom adel og bondeelite i store deler av det vestlige Europa.
Men også i Norge ser vi trekk som minner om de allmenne i Europa: Myndighetene var interessert i at bøndene selv tok seg av basale oppgaver i lokalforvaltningen, i forlengelse av middelalderens ordninger, dvs. oppgaver som ble løst ved hjelp av de oppnevnte og beedigede lagrettemennene og av bondelensmennene, til dels på bygdetingene med hele tingallmuen til stede, til dels utenfor tingene. Befolkningens aktive deltakelse på tingene fortsatte etter 1536.[72] Også kvinner hadde rett til å møte der og spilte en aktiv rolle som parter i private tvister, som vitner i rettssaker og som medlemmer av tingallmuen. Tingordningen var utslag av den offentlighetskultur som var rotfestet både i Norge og Danmark; at viktige rettsstiftende handlinger skulle bevitnes og publiseres, og at de offentlige vitnene når det ble satt opp dokumenter om det som hadde skjedd, skulle hentes blant menn som (i hvert fall i teorien) ikke selv hadde personlige interesser i de handlinger som ble utført. Derfor trengtes lagrettemennene til å stadfeste en lang rekke handlinger, både private og offentlige, fra private skifter og grenseoppganger til sertifisering av nye jordebøker for krongodset. Lagrettemennene ble også mye brukt til å stadfeste forlik. Og endelig ble de brukt som meddommere både på lagtingene og dommere på bygdetingene.
I forlengelse av alt dette kom lagrettemennene til å opptre som faktiske bonderepresentanter overfor øvrigheten, både når den følte behov for å forhandle med bøndene om hvilke plikter de hadde som undersåtter og når bøndene selv presset fram slike forhandlinger. Øvrigheten selv foretrakk at det skulle foregå slik at den kalte inn lagrettemenn fra et visst distrikt som fikk seg forelagt hvilke plikter bøndene hadde, og så skulle de bøye seg for det og få sine sambygdinger til å gjøre det samme. Men i mange tilfelle gikk det ikke så greit, og da måtte øvrigheten avvike fra sitt styringsideal og prøve å komme til en felles forståelse med representanter for bøndene. Det kan diskuteres hvorvidt det dreide seg om forhandlinger, det gjorde det sjelden i formell forstand, men i realiteten ble lensherrer og fogder nødt til å redusere sine krav.
I dette bildet hadde bondelensmennene en vanskelig dobbeltrolle som liknet på rollen til bondekommunenes fogder i det tyske Europa. Som aller oftest ble lensmennene hentet fra storbondesjiktet.[73] Også dette var nødvendig, fordi kronen ikke ville avse annet enn småsummer til å lønne dem. De trengte å ha rommelige materielle kår for å ivareta sine oppgaver, og deres virksomhet lot seg lettere gjennomføre når de i utgangspunktet nøt en viss sosial respekt. Men det er vanskelig å holde fra hverandre momenter som taler for at lensmannen styrket bøndenes lokalinnflytelse og momenter som taler for at øvrigheten brukte ham til å tvinge sin vilje på bøndene. Trolig hadde det ikke lykkes å rekruttere lensmenn hvis det ikke hadde vært noe i det første poenget. Selve posisjonen var attraktivt, fordi lensmenn hevdet seg godt økonomisk og sosialt i bygdesamfunnet. og deres bygdeforankring sikret bøndene en viss buffer mot lensadministrasjonen.
Vi vet lite om kommunikasjonen mellom lensherrer og fogder på den ene siden og lensmennene på den andre siden, men det virker som om lensmennene på visse felt var i stand til å dempe skadevirkningene av enkelte påbud ved å opptre lemfeldig i implementeringen, ved å se gjennom fingrene med lovbrudd og ved å mildne sanksjonene mot dem. På den andre siden ble lensmennene øvrighetens forlengede arm inn i bondesamfunnet, slik at også myndighetene hadde stort utbytte av dem, ved å assistere fogdene i innkreving av skatter og bøter og ved å formidle øvrighetens press når det gjaldt ulike former for arbeidsytelser (vedlikehold av veier, skyss av embetsmenn, kjøring av kronens varer og andre gratisytelser av varer og tjenester til kronen). Mest dramatisk ble dette presset i krigssituasjoner da f. eks. lensherren Erik Rosenkrantz på Bergenhus under sjuårskrigen 1563-70 brukte lensmennene som mellommenn da han truet vestlandsbøndene med dødsstraff hvis de ikke stilte til militærtjeneste. Krigssituasjonen illustrerer det som i enhver situasjon var et poeng: Øvrigheten hadde et tvangsapparat i bakhånd hvis bondelensmenn, lagrettemenn og de andre bøndene ikke var tilstrekkelig føyelige.
Dobbeltheten i situasjonen gjør at det blir misvisende hvis man bare trekker fram den ene siden av forholdet, enten bondeinnflytelse eller øvrighetstrykk. Etter 1537 utviklet forholdet seg mindre dramatisk enn det hadde gjort i perioden 1501-1537. At det ikke brøt ut større oppstander eller væpnede konflikter, hang sammen med at det ikke fantes ledere for militært organiserte bondeopprør – og at det kollektive minnet, særlig i bondeeliten, skremte bøndene fra å ta væpnede konflikter med øvrigheten; de hadde erfart at da tapte de. Slik sett var mangelen på væpnede opprør symptom på politisk innsikt og klokskap – ja, det var også en form for utøvd lederskap. Samtidig er det påfallende hvor mye uro det var i Norge, ikke i totale konflikter, men i stadige gnisninger og en stadig underliggende misstemning, som også blusset opp i mer omfattende konfrontasjoner. Den slags uro var det mye mer av i Norge enn i de andre nordiske landene.[74]
Dette var en uro over et bredt spekter av samfunnslivet, men det måtte bidra sterkt til fremmedgjøringen at kirken ble fremmed for bøndene, og denne forandringen måtte oppleves som et særlig stort tap for bondeeliten som hadde vært så aktivt med på å bemanne og administrere den gamle kirkeorganisasjonen. Her trengs det å kombinere all viten om bøndenes forhold til kirken. Før 1536 hadde den vært med på å prege folkereligiøsiteten, særlig ved alle de magiske hverdagsseremoniene som man med og uten geistlig medvirkning hadde utført i folkelig katolsk ånd. Etter 1536 distanserte den lutherske statskirken seg fra alt dette, uten at folket gav avkall på den religiøse magien, som ble videreført i en krypto-katolsk, folkereligiøs form. I den lutherske ortodoksiens mest militante fase tok staten og kirken opp kampen mot de mest synlige utslagene av folkemagien i hekseforfølgelsene, med et par tusen rettssaker og noen hundre dødsstraffer som resultat.[75] For øvrig var kampen mot folkereligiøsiteten mindre dramatisk, men det måtte stå klart for begge parter, både øvrighet og folk, at det hadde åpnet seg en kløft mellom dem, som verken den geistlige eller verdslige øvrighet klarte å tette igjen.
I et par generasjoner etter 1537 gjenlyder kildene av klager og fordømmelser fra myndighetene over folkets likegyldighet overfor kirken, nær sagt på alle måter, både når det gjaldt viljen til å vedlikeholde kirker og prestegårder og når det gjaldt oppslutningen om gudstjenester og kirkelige ritualer.[76] Ikke minst er det i kildene nedfelt konflikter mellom prester og menigheter, der prestene var frustrert og forarget over bøndenes uvilje til å yte til presteinntektene, mens bøndene aldri ble trette av å stikke kjepper i hjulene for prestene: Antiklerikalisme var mer utbredt i Norge etter enn før reformasjonen. I folkekunsten har den nedfelt seg i negative omtaler av prester, man mener nå også at Draumkvedets prestefordømmelse mer er inspirert av etterreformatoriske holdninger enn holdninger fra før reformasjonen. På 1600-tallet er det tydelig at myndighetene hadde lykkes å disiplinere befolkningen inn i et formalisert oppmøte til gudstjenester og innordning under kirkelige ritualer, men resultatet var en stiv øvrighetskirke.
Bøndenes kalde følelser overfor den nye statskirken røpes i bevarte kilder mest i de økonomiske konfliktene. Det er ikke underlig fordi den tids stat i sitt forhold til befolkningen så sterkt prioriterte innkreving av avgifter og skatter. Og dette ble gjort i en tid da man var på glid mot et mer autoritært styresett, der kommandoer i økende grad ble myndighetenes ideal for kommunikasjon med undersåttene. Konfliktene på 1500-tallet var mer omfattende enn på 1600-tallet. Og skattetrykket var lavere på 1500-tallet, delvis som følge av den sterke bondemotstanden mot å betale skatt. Det utspilte seg kontinuerlige dragkamper mellom lensmyndighetene og bøndene i hvert len om de regionale skattene og avgiftene, om mål og vekt og satser; bøndene pukket på å betale slik de hevdet de hadde gjort før, mens lensøvrigheten hevdet at de hadde betalt mer enn bøndene påstod, og den prøvde dessuten å sette opp ytelsene – med blandet suksess. Bøndene tydde til hverdagsmotstand som et viktig virkemiddel, ved å unnlate å gjøre det arbeidet de var pålagt eller gjøre mindre, ved å yte til den sats og det mål og vekt som de selv pukket på etc. Myndighetene reagerte med bøteleggelser, og slik vet vi at dette var et omfattende og konstant fenomen.[77] Lensmenn og lagretttemenn skrev supplikker til kongen og klaget, og blant annet i slike situasjoner kom det enkelte ganger til forhandlinger – eller til en opptrapping av konflikten.
Kongen og hans menn i regjeringsapparatet var ambivalente til bondeklagene. Dels holdt de kanalene åpne ved å ta imot klagene, dels kom de bøndene noe i møte ved å undersøke klagene og av og til gi bøndene medhold, dels strammet de opp bøndene ved å refse og straffe dem. Også lensherrer og fogder ble av og til straffet.[78] Det organ som i økende grad ble brukt som virkemiddel for å skifte sol og vind mellom lensøvrigheten og bøndene var herredagene, der kongens kommissærer (danske riksråder, stattholderen i Norge og Norges rikes kansler) dømte og tok i mot supplikker. Kongen selv hadde det avgjørende ordet etterpå når det gjaldt å trekke videre konsekvenser av det som hadde kommet opp på herredagene.
Vi har sett at de danske statsmyndighetene lykkes mye bedre på 1600-tallet med å trappe opp skattene i Norge, og at de da gjorde det ved å melke den store utenrikshandelen på en slik måte at de norske bøndene ikke fikk tak i de handelsinntekter som kronen tok beslag i. Den nye danskdominerte eliten var eksekutører for denne politikken. Dette skjedde også koordinert med en kraftig disiplinering av befolkningen i Norge. Her spilte det åpenbart inn at det nå hadde gått så lang tid fra seinmiddelalderen at evnen til å agere politisk var sterkt svekket i den norske bondeeliten. Nå var de i større grad enn på 1500-tallet ”sunket ned i bondestanden”, også fordi de ble trengt tilbake fra sine posisjoner i handelen, der den nye eliten av embetskjøpmenn festet grepet.
Flere faktorer i statsutviklingen bidrog til å disiplinere bøndene. Deres deltakelse i rettsvesenet ble trengt tilbake.[79] Før 1590 var det ikke noen fast instansordning. Lagtingene var de eneste årvisse offentlige domstolene med en uomtvistet myndighet før 1590, det ble holdt to-tre sesjoner i året. Med flere års mellomrom, sendte kongen kommissærer til norske herredager, der de satt retterting. Da var herredagens dommer overordnet lagtingets. På den lavere enden av autoritetsskalaen kunne lagrettemennene avgjøre lokale rettstvister enten på bygdetingene eller utenfor dem, men de hadde problem med å vinne respekt for enkelte avgjørelser, og de kunne nekte å behandle vanskelige saker.
I 1590 påbød kongen at alle saker på bygdene først skulle behandles på bygdetingene. Under hyllingen av Kristian 4. i 1591 søkte adelen i Norge om at lagrettemennene på bygdetingene måtte få knyttet til seg edsvorne skrivere som hjalp dem med å skrive dommene. Kongens adelige formynderstyre innvilget søknaden, og dermed startet en utvikling der bygdetingene i løpet av noen tiår ble dominert av embetsmennene; sorenskriverne som hoved-dommere og lensherrene og fogdene som pådrivere. Kongen og embetsmennene selv forsterket utviklingen i retning av embetsmanns-dominans i rettsvesenet ved at de i 1607 sørget for at lagmannen fikk en dominerende posisjon på lagtingene. Til da hadde byrådene deltatt som lagrettemenn der, men nå skulle de være førsteinstans som rådstueretter for byene. De vanlige borgere eller bønder som fra da av ble knyttet til lagmennene som lagrettemenn, fungerte bare som bisittere. Dette skjedde i en fase da de fleste embetsmenn ble rekruttert fra lensadelens danske klientell, og det ble dessuten mer vanlig at lagmenn ble forflyttet til nye distrikter, slik at deres regionale forankring var svakere enn før. Lagmennene øvde også innflytelse på sorenskriverne ved at disse rådførte seg med dem i vanskelige saker, dessuten kunne lensherrer manipulere med instansgangen ved å bringe saker som var politisk viktige direkte inn for lagmennene. Endelig kom herredagen inn som en mer hyppig kontrollinstans fra slutten av 1590-åra, idet den inntraff hvert tredje år, om nødvendig supplert med ad hoc domskommisjoner som kongen oftere oppnevnte utenom herredagen i saker som han ville ha raskere avgjort. Alt dette gjorde at konge og elite fikk et mer permanent grep på rettsvesenet og kunne bruke det mer systematisk til å få sin vilje satt igjennom. Ett politisk viktig eksempel på det er kontrasten mellom rettsoppgjørene etter sjuårskrigen og Kalmarkrigen. På slutten av sjuårskrigen kunngjorde Fredrik 2. at alle de som ikke hadde vært lojale mot ham, skulle straffes, men rettsoppgjøret etter 1570 ble lite omfattende – i motsetning til rettsoppgjøret etter Kalmarkrigen da et stort antall bønder i åra etter 1613 ble ilagt dryge bøter for å ha nektet soldattjeneste.
Bruken av rettsvesenet må ses i samband med den offensiv myndighetene satte i gang for å disiplinere befolkningen. Mange historikere har kalt dette en siviliseringsprosess,[80] og dermed har de gitt inntrykk av at myndighetene stod for en mer sivilisert atferd enn den alminnelige befolkningen. De fleste vil tolke bekjempelsen av vold og drap i det sivile samfunn slik, men offensiven omfattet mye mer enn det. Når det gjaldt atferdskontrollen, er morallovgivningen den mest iøynefallende disiplineringen i disse åra, den ble kjørt i samband med en kraftig opptrapping av kirkedisiplinen, slik at allmuen nå endelig skulle bli tamme kirkegjengere i evangelisk-luthersk ånd. Det var Moselovens menneskeideal som ble lagt til grunn, og Gammeltestamentets gude-despot ble mant fram som den gud befolkningen hadde å frykte.
Det er ikke godt å si hvor stor gjennomslagskraft dette hadde. Det gir god mening å skjelne mellom de lovene som myndighetene vedtok og den lovkodeks som folket holdt for å være den rette og som er blitt kalt heimeloven.[81] I seinere år er det i økende grad blitt påvist at folket fulgte tradisjonelle normer, og at dette også hadde gjennomslag i forhold til måten rettsvesenet brukte de nye, skrevne lovene på. Selv store deler av eliten levde i sitt privatliv etter disse mer tradisjonelle normene, for eksempel har Hilde Sandvik påvist at det var langt større likestilling mellom menn og kvinner i det økonomiske liv enn lovene foreskrev.[82] Det er et poeng at lovene ble forfattet av lærde teoretikere, mens selv de fleste embetsfolk var langt mer jordnært bundet til en mer pragmatisk tradisjon. Det virker som om implementeringen av strenge lover mot utenomekteskapelig sex, mot magi og mot vold var avhengig av kampanjeliknende aksjoner for å finne sin utløsning i mange rettssaker og dommer[83].
Det var en allmenn motvilje mot ærerørige og fysiske straffer. Det gikk tregt med å få reist gapestokker og få tatt dem i bruk. Og det var motvilje mot piskestraffer – likeså mot lemlestelser; bøddelen var en avskydd person. Også flere av dødsstraffene ble møtt med motvilje, mens det var forståelse for at de var rette ved grove drap og tyverier. Fra gammelt av hadde bøter dominert som straff, og i lengre tid i Norge enn i andre land, til og med for de fleste drap helt opp til begynnelsen av 1600-tallet. Det store flertall av drapene synes å ha vært spontane, utført i drikkegilder, der vreden satt løst, med kniven som vanligste drapsvåpen – den hadde de bestandig hos seg i slira. De pårørende til de drepte fikk sin del av drapsbøtene og satte pris på det. Det var tydelige forskjeller i drapsfrekvensen i ulike distrikt, og der det ble gjort flest drap, kom det som et sjokk da myndighetene utpå 1600-tallet begynte å henrette drapsmenn. Også henrettelser av kvinner som hadde født i dølgsmål, vakte forstemmelse (barnet var dødt uten vitner som kunne avlegge ed på at det ikke var drept).
Mens Norge fram til begynnelsen av 1600-tallet må ha ligget langt under den vanlige henrettelsesfrekvensen i Europa,[84] nærmet henrettelsene seg det europeiske nivået i Kristian 4.s tid. Hans Eyvind Næss har sannsynliggjort at det i Norge i åra 1610-60 ble henrettet godt over 2000 personer, dvs. over 40 i året i en befolkning som i gjennomsnitt må ha vært på 350-400.000,[85] dvs. en henrettelse per 8000 innbyggere – i 2003 ville det tilsvare vel 550 henrettelser i Norge (i hele verden som har godt over 1000 ganger så mange innbyggere ble det i 2001 registrert vel 3000 henrettelser. Med henrettelsesfrekvensen i Norge 1610-60 ville det ha blitt minst 700.000). Næss anslår antall henrettede for trolldom i Norge til 300, mens tallet for hele Europa er anslått til 20.000.[86] Basert på disse anslagene lå det norske tallet på det firedobbelte av det europeiske gjennomsnittet – noen beregninger gir flere henrettede i Europa, da var forskjellen mindre. Særlig katastrofalt var det i Finnmark, der 70 trolldomsdømte trolig ble henrettet – 20 ganger mer i forhold til folketallet enn det norske gjennomsnittet. Tallet avspeiler den lave kvaliteten på embetsmennene, konfrontasjonen mellom samisk og ikke-samisk kultur og de ustabile, røffe samfunnsforholdene på Finnmarks-kysten.
Når det gjaldt vold, dreide det seg om to hovedtyper, en i hverdagskulturen der vold var ledd i en spontan, følelsesmessig atferd og en i øvrighetskulturen der vold ble brukt planmessig for å kneble en uakseptabel atferd. Eliten praktiserte selv hverdagskulturen, og den ble dessuten sosialisert inn i øvrighetskulturen gjennom den adelige/militære oppdragelsen, der skarpe disiplinære virkemidler mot underordnede var legitime, slik det også kom til uttrykk i latinskolene, der oppdragelsen var basert på stadige fysiske avstraffelser; pryleredskapet ferlen var skolens viktigste pedagogiske virkemiddel. Fra 1700-tallet kjenner vi til at embetsmenn var sterkt kritiske til bøndenes barneoppdragelse, de syntes de var altfor snille mot ungene sine og lot dem få utfolde seg uten å straffe dem. Også i forholdet til tjenestefolk var det en kulturforskjell: Bønders tjenere stod mer på like fot med husbondsfolket enn elitens tjenere. [87]
Kulturkonfrontasjonen i militærvesenet bidrog til bøndenes sterke motvilje mot å gjøre militær tjeneste både i marinen og hæren. Når det omsider lyktes å tvinge dem inn i hæren fra midten av 1600-tallet, hang det sammen med at noen menn ble plukket ut til langvarig militærtjeneste og ble stadig inneksersert av sine offiserer; dessuten risikerte de å bli rammet av hærens skarpe strafferettspleie.
Disiplineringen virket. De fleste historikere er enige om at den spontane volden ble redusert på 1600-tallet; trolig var det utslag av frykt for de skarpe straffene, en frykt som ble internalisert i en selvkontrollert atferd. Og sanksjonene mot utenomekteskapelig sex holdt antall fødsler utenfor ekteskap meget lavt (2-3 prosent).[88] Når sanksjonen ble trappet ned fra og med 1760-åra, økte frekvensen av fødsler utenfor ekteskap. I det politiske liv har trolig skjerpelsen av strafferettspleien bidratt til å gjøre folket mer forsiktig i sin motstand mot myndighetene, det gir en delforklaring på at den åpne motstanden mot beskatningen var svakere på 1600-tallet enn 1500-tallet.
[65] Sandnes, Jørn 1989, ”Norsk bondemotstand i hundreåret etter reformasjonen”, Heimen:84-92.[]
66 Hosar, Hans P. 1981, Herre og bonde ved Jens Bjelkes adelssgods kring midten av 1600-talet. Hovudoppgåve. Universitetet i Oslo[]
67 Imsen, Steinar 1994, Norsk bondekommunalisme fra Magnus Lagabøte til Kristian Kvart, del 2. Trondheim.[]
68 Sogner, Sølvi 1996, Aschehougs Norgeshistorie, bd. 6. Oslo:24-33, 48-57.[]
69 Næss, Hans Eyvind 1990, ”Forbrytelse og straff”, Tingboka som kilde, red. Liv Marthinsen. Oslo; Erichsen, Bodil Chr. 1993, Kriminalitet og rettsvesen i Kristiania på slutten av 1600-tallet. Oslo.[]
70 Sandmo, Erling 1992, Tingets tenkemåter. Kriminalitet og rettssaker i Rendalen 1763-97. Oslo; Sandmo, Erling 1999, Voldssamfunnets undergang: om disiplineringen av Norge på 1600-tallet. Oslo.[]
71 Imsen 2000:34-36; Bickle, Peter 1981, Deutsche Untertanen. Ein Widerspruch. München.[]
72 Imsen 1994; Tingbokprosjektet, Publikasjoner.[]
73 Bæra, Sverre 1967, Lensmanns-institusjonen i Noreg ca. 1270-1570. Funksjonar og relasjonar. Hovudoppgåve, Universitetet i Oslo; Imsen, Steinar 1996, ”Christian IIIs ”kongelige” norske lensmenn”, Innsikt og utsyn. Festskrift til Jørn Sandnes, red. K. Haarstad mfl. Trondheim[]
74 Jespersen, Leon (red.), A Revolution from Above. The Power State of 16th and 17th Century Scandinavia. Odense. []
75 Næss, Hans Eyvind 1982, Trolldomsprosessene i Norge på 1500- og 1600-tallet. Oslo.[]
76 Rian 1995:46-61; Amundsen, Arne Bugge og Henning Laugerud 2001, Norsk fritenkerhistorie 1500-1850. Oslo.[]
77 Sandnes, Jørn 1990, Kniven, ølet og æren. Kriminalitet og samfunn i Norge på 1500- og 1600-tallet. Oslo.[]
78 Rian 1995:74-87.[]
79 Sandvik, Hilde 1992, ”Rettsvesenets utbygging i Norge. Lokale konsekvenser og reaksjoner 1550-1750”, i Harald Winge (red.), Lokalsamfunn og øvrighet i Norden ca. 1550-1750. Norsk lokalhistorisk institutt, Oslo.[]
80 Førland, Tor Egil (red.) 1997, Norbert Elias: En sosiolog for historikere? Tid og Tanke, Skriftserie fra Historisk institutt,UiO.[]
81 Sandnes, Jørn 1999, ”Lex non scripta. Den norske heimeretten,” Historisk tidsskrift:139-52.[]
82 Sandvik, Hilde 2002, Kvinners rettslige handleevne på 1600- og 1700-tallet, med linjer fram til gifte kvinners myndighet i 1888. Oslo.[]
83 Knutsen, Gunnar W. 1998, Trolldomsprosessene på Østlandet. En kulturhistorisk undersøkelse. Oslo.[]
84 Sharpe, J.A. 1984, Crime in early modern England 1550-1750. London.[]
85 Næss 1990:33-37.[]
86 Næss, Hans Eyvind 1999, ”Trolldomsprosesser”, Norsk historisk leksikon. Oslo:459-60.[]
87 Sandvik, Hilde, prøveforelesning til doktorgraden februar 2002; Dyrvik, Ståle 1978, Norges historie, bd. 8. Oslo:72-74; Rian, Øystein 1980, Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671-1821. Tønsberg:174-75, 319.[]
88 Dyrvik, Ståle 1999, Norsk historie 1625-1814. Oslo:94-96.