Den norske utenrikshandelen – et rikt bytte
Noe av uenigheten om skattebyrden i Norge skyldes trolig at man i for liten grad har trukket ut som en selvstendig faktor at den europeiske etterspørselen etter norske varer bidrog til at det var mer å hente for mange aktører i den nye økonomien.[49] I begynnelsen av 1500-tallet bodde 95 prosent av befolkningen på landsbygda, i 1660 var denne andelen fortsatt over 90 prosent. Likevel var utenrikshandelen meget stor, både absolutt og i andel av den totale økonomien. I seinmiddelalderen var det tørrfiskeksporten som var overlegent viktigst – det faktum at Bergen hadde flere innbyggere enn alle de ti andre norske byene til sammen avspeilte dette forholdet. Her var det hanseatene som hadde tilkjempet seg herredømmet over tørrfiskeksporten. Deres stilling ble svekket etter 1536. Den mer suverene kongemakten presset dem til å godta at også andre kjøpmenn eksporterte tørrfisk, de var skotter, nederlendere og kjøpmenn som bosatte seg i Bergen, også de oftest av utenlandsk opprinnelse, flest tyskere, men med et økende innslag av danske lensherreklienter som svingte seg opp på kjøpmannskap. Likevel var stuene i det tyske kontoret i sum fortsatt de største aktørene i tørrfiskhandelen. Utenlandske redere og skippere fraktet mesteparten av tørrfisken, men bergenserne tok en økende andel fra 1570-åra.
På 15-1600-tallet var sildefisket i perioder en annen stor utenriksnæring. Når den vårgytende silda veltet inn i store mengder, var fisket uhyre rikt. Da det trengtes kapital, organisasjon og eiendomsrett til grunnen der fangsten ble ført i land og saltet ned, kom godseiere og kjøpmenn til å spille en sentral rolle i sildefisket. Men ettersom det hele mer hadde et improvisert preg enn i tørrfisknæringen, var sjansene større for flere aktører til å gjøre seg gjeldende. Den saltete silda ble skipet ut, mest av utlendinger, men også av godseiere og kjøpmenn bosatt i nærheten av sildedistriktene.
Både i tørrfisknæringen og i sildefisket spilte entreprenører med røtter i den gamle norske eliten en viktig rolle, som grunneiere, som båteiere og som organisatorer av frakten, særlig med tørrfiskjekter til Bergen. En liknende rolle spilte de i første fase av trelastnæringen til begynnelsen av 1600-tallet. Da var det de kystnære områdene fra Oslofjordregionen til Nordmøre som leverte mesteparten av tømmeret. Det ble bygd nærmere 2000 sager, de fleste av dem eid og drevet av bønder. Handelen foregikk desentralisert i hundrevis av havner. Noe ble skipet ut av bondeskippere, mer av godseiere og kjøpmenn bosatt i trelastdistriktene, men overlegent mest av nederlenderne som 1550-1660 hadde en sterkere stilling i trelasthandelen enn hanseatene i tørrfiskhandelen, med unntak av Sørvestlandet der skottene dominerte. Kystskogbruket ble et høstningsbruk. Myndighetene begynte tidlig å bekymre seg for at skogene ville bli hogd ut, men åpenbart var det egennytten som preget bekymringene; at kronen ikke ville få nok tømmer til sine byggeprosjekter, særlig i marinen. Til stadighet ble det utstedt påbud om restriksjoner, men like stadig ble restriksjonene ikke respektert. I den gjensidige tillitskrisen fantes det ingen evne til å organisere næringen på en fornuftig måte, også fordi regjeringen i Danmark hadde få og omtrentlige kunnskaper om norsk topografi og økonomi.
Det var lett å se at det var store fortjenester å hente i trelastnæringen for dem som klarte å rive til seg større markedsandeler. De som var først ute med å sikre seg mye trelast var enkelte dansk-norske godseiere, som brukte sin godseiermyndighet og sin offentlige myndighet som lensherrer eller sin innflytelse på offentlige organer (f. eks. domstoler) til å kjøpe og makeskifte gårder, slik at de fikk tilgang på mye tømmer, som de påla leilendingene å selge billig til seg. De bygde mange sagbruk og ble storeksportører av sagbord.[50] Embetsmenn og borgere kom etter, først i mindre målestokk på produsentsiden, men noen – særlig fogder og tidligere fogder – svingte seg opp mer og mer også som sagbrukere i stor stil.
Kronen prøvde å ta sin andel av trelastinntektene, dels ved å beskatte produksjon og eksport, dels ved å drive sine egne sagbruk. Begge forsøk ble hemmet av manglende kunnskaper om norske forhold. Beskatningen i form av avgift på sagproduksjonen og toll på trelasteksporten gav nok inntekter som var verdifulle tilskudd til statsinntektene, men unndragelsene var meget store – bare en mindre andel av produksjonen og eksporten ble det betalt skatt for. Fogdene og bondelensmennene var selv aktører i næringen, de var ikke nidkjære i denne beskatningen, dessuten var de øvrige aktørene ivrige etter å betale minst mulig, bl.a. ved hjelp av bestikkelser. Kronen var ikke særlig heldigere med å drive egne sagbruk, enda rammevilkårene var de beste: Bøndene i nærområdene ble pålagt å levere gratis tømmer (skattetømmer), og skipperne i eksporthavnene måtte først kjøpe bordene fra kronens sager. Men bøndene var trege med å levere tømmeret, og skipperne ville ikke kjøpe bordene til priser de var misfornøyd med, så kronens sagbruk gikk dårlig.
Under Kristian 4. ble de fleste av kronens sager forpaktet bort. Dessuten ble det innført langt større avgifter for å drive eksportsager, og man skulle søke lensherrene om tillatelse.[51] Lensherreklientene grep sjansen til å skaffe seg sagbevillinger, særlig tidligere fogder og andre som hadde ytt lensherrene tjenester. Dette skjedde i kombinasjon med andre virkemidler som favoriserte stordrift, mest en mer effektiv fortolling fra begynnelsen av 1630-åra – det ble mer kapitalkrevende å være eksportør. Det ble etablert et eget tollvesen, og med kontrollerende visitering av handelsskipene, til dels ved hjelp av marinefartøyer.[52] Tollvesenet ble dessuten sentralisert til større havner der de store kjøpmennene dominerte. Tollerne var selv aktivt med i trelasteksporten; både for egen del og i samarbeid med andre kjøpmenn skaffet de seg utsettelse med å betale tollen inntil inntektene kom – det samme gjorde fogdene med fogdekassene, de brukte dem til å finansiere sin handelsvirksomhet. Dermed sikret de seg en startkapital som gav dem store fordeler. Like store fordeler hadde de av å kontrollere hele nettverket av skattebetalere, som måtte levere varene til fogdene for å få betalt skatten, ofte på vilkår som sikret fogdene raske profitter.
Fram til ca. 1640 var det ikke så merkbart at den økonomiske veksten i Norge var større enn i Danmark, men fra da av ble dansk landbruk rammet av en lavkonjunktur, mye som følge av krigsødeleggelsene både i Danmark og i markedene i Tyskland. Samtidig fikk bergverksnæringen i Norge sitt gjennombrudd med ett stort sølvverk, tre-fire kobberverk og et titall jernverk. Kronen var pådriver for næringsutviklingen i første omgang, men fra 1620-åra skjedde en parallell utvikling til den i trelastnæringen: Kronen trakk seg ut og konsentrerte seg om å høste andre fordeler av næringen, dels ved skattlegging, dels ved å sikre seg produktene til sin virksomhet, sølvet til myntpreging, kobberet og jernet til militære formål. Da kronen trakk seg ut som eier, var det i første omgang danske og dansk-norske lensherrer som overtok, sammen med sine klienter blant kjøpmennene. Denne gruppen hadde den store fordel at de kunne mobilisere det offentlige apparatet til å presse arbeidsytelser av bøndene, samtidig som de på stedet skaffet seg inngående kjennskap til driften, slik at de effektiviserte den og fikk den til å lønne seg mer.
Av det som skjedde i handelsnæringene kan vi avlede noen viktige slutninger: Både den politiske og økonomiske utviklingen førte til at fremmede dominerte: Det var verdifulle bytter å hente i Norge. Når man tar i betraktning hvor store rikdommer hanseatene hadde skaffet seg på den norske tørrfisken, og hvor mange nederlandske og skotske kjøpmenn som hentet utkomme fra handelen med norsk trelast, er det åpenbart at disse næringene genererte store verdier, som mest bikket over til de siste ledd i handelskjeden. Dette ser vi enda mer oversiktlig når det gjelder den nye handelseliten som vokste fram i Norge på 1600-tallet. Det typiske for dem som gjorde det skarpest var at de kombinerte kjøpmannskap og embete. Mange av disse ble meget rike i løpet av noen få tiår, ja, til dels på enda kortere tid, til tross for at de måtte dele utbyttet av handelen med de utenlandske kjøperne og med staten.
Enkelte utenlandske aktører etablerte seg midlertidig i Norge for å maksimere sin profitt, de overlegent største av disse var de nederlandske brødrene Gabriel og Selius Marselis, som i 1640-50-åra utnyttet kronens akutte kredittbehov ved finansieringen av militæroppbygging og kriger. De skaffet seg nær sagt utrolige fordeler, med kraftige overpriser for varer de leverte til staten og med tollfritak for store kvanta utført trelast etc. De skummet fløten av det norske trelastmarkedet, og i neste omgang også av kobberverkene.[53] København var en nyttig base for flere andre korrupte statsleverandører og kreditorer, de skaffet seg fordeler i de norske handelsnæringene på bekostning av kjøpmenn i Norge. Henrik Müller var i 1650-åra den største av disse københavnske embetskjøpmennene som trengte seg inn i den norske trelast- og kobbereksporten.[54] Slik utløste forskjellige grader av strategisk plassering i forhold til makten forskjellige grader av fordeler og profitter.
Også to toppfigurer i den lensadelige pyramiden visste å sko seg i 1640-åra; stattholder Hannibal Sehested og hans regnskapsleder Niels Lange. Sehesteds to biografer, Oscar Albert Johnsen og særlig C.O. Bøggild Andersen har tegnet portretter av ham som den store statsmann, og i dette bildet har det vært lite plass til hans egennytte og hans favorisering av Marselisene og Sehesteds egne klienter.[55] Sehested trappet opp beskatningen og sentraliserte oppebørselen av statsinntektene til Akershus, under Langes bestyrelse. Begge to sikret seg glimrende lønnsbetingelser, som mest ble avregnet i krongods. Men da de i 1651 ble fjernet fra stillingene sine, måtte de gi fra seg de store eiendommene de hadde skaffet seg.
Endelig tok staten selv en langt større del av den større kaka i perioden 1537-1660, særlig var veksten sterk fra slutten av 1500-tallet til 1660[56]: Det kunne dreie seg om en fordobling av statsinntektene fra slutten av 1530-åra til 1590-åra, og så ble de ytterligere mer enn åttedoblet fram til slutten av 1650-åra, dvs. en 16-dobling fra 1530-åra, mens folketallet bare hadde vokst mindre enn til det tredoble. Da staten tok inn ca. 650.000 riksdaler pr. år i 1657-60, utgjorde det trolig rundt regnet 1/7 av verdiskapingen i Norge i de åra – en meget høy andel i en tidlig-moderne økonomi (i tillegg tok embetsmennene mye til seg selv). Utviklingen hadde dermed gått fra et lavskattenivå til et høyskattenivå både absolutt og i internasjonal sammenlikning.
På 1500-tallet høstet kronen i første omgang svære fordeler av reformasjonen, ved å overta kirkegodset som omfattet nesten 50 prosent av Norges jord – dermed ble kronens jordegods nesten tidoblet til over 50 prosent, og statens inntekt umiddelbart etter 1536 var flere ganger større enn like før – fordoblingen fram til slutten av 1500-tallet skjedde i forhold til det høyere nivået umiddelbart etter reformasjonen.[57] Myndighetenes hovedstrategi i resten av 1500-tallet var å øke de årvisse skattene og avgiftene som lensherrene krevde inn som del av lensinntektene, dels av kronens leilendinger, dels av alle bønder som undersåtter. Myndighetene viste til det de hevdet var gamle rettigheter i arbeidskrav og naturalytelser som de prøvde å presse i været eller konvertere til pengeytelser. Inspirasjonskilden var trolig det faktum at danske bønder tradisjonelt måtte betale mye mer til godseier og krone. Disse kravene utløste mye motstand (se nedenfor). Myndighetene klarte ikke å presse ytelsene så høyt som de tok sikte på, men de økte kronens inntekter til det dobbelte – også takket være mer direkte skatt og toll.
På 1600-tallet fram til 1660 la regjeringen i København om strategien, fra å satse mest på opptrappingen av de regionale lensinntektene i Norge til å satse på opptrapping av ekstraskattene og tollen. Dette viste seg stort sett å være en vellykket strategi. Ekstraskatt hadde vært mer brukt i Danmark enn i Norge på 1500-tallet: Den norske landsloven forutsatte at kongen måtte ha folkets samtykke til å kreve ekstraskatt, mens det danske riksrådet hadde myndighet til å samtykke i ekstraskatt i Danmark. Første gang man i en årrekke hadde prøvd på å kreve ekstraskatt i Norge var under og like etter sjuårskrigen 1563-70, da store summer var blitt drevet inn under krigstrykket. Men misnøyen i befolkningen ble så stor at myndighetene trappet denne beskatningen ned igjen. Dessuten, etter å ha brent seg på sjuårskrigen, førte Fredrik 2. en fredelig utenrikspolitikk, noe formynderstyret for Kristian 4. førte videre i 1588-96 – og som riksrådet prøvde å holde Kristian 4. fast på i åra etter 1596.
Men formynderstyret markerte sin motvilje mot å gi Norge noen særfordeler ved å instituere en praksis som ble fulgt i alle år seinere, at når det ble skrevet ut ekstraskatt, ble den gjort gjeldende i både Danmark og Norge. I tillegg ble det i Norge mer enn i Danmark krevd inn øremerkede særskatter, særlig bygningsskatten til Akershus. Dessuten sørget den danske adelen for langt større skattefritak i Danmark enn i Norge i 1640-50-åra. Endelig ble tollen også trappet kraftig opp i Norge, mens det bare i moderat grad skjedde i Danmark. Årsaken var at det danske riksrådet hadde sikret seg vetorett mot tollforhøyelser når det gjaldt den danske landbrukseksporten, mens det ikke hadde noen innvendinger mot tollforhøyelser som rammet norske eksportprodukter.[58]
Riksrådets interesse- og ansvarsløshet når det gjaldt Norge etter 1625 var særlig merkbar i åra før Torstenssonfeiden 1643-45 da det uttrykte sterk bekymring over nederlendernes irritasjon over forhøyelsene av øresundtollen, mens det ikke ytret seg om den parallelle nederlandske opprørtheten over den skyhøye tollen på norsk trelast. Nederlendernes sinne over Kristian 4.s tollpolitikk førte til at de støttet Sverige i Torstenssonfeiden, og resultatet var at Jemtland, Herjedalen, Særna og Idre gikk tapt for Norge. Også dette var utslag av at det danske riksrådet nå opptrådte mer som et uavhengig statsorgan i forhold til kongen, og det definerte sin oppgave slik at det skulle forsvare danske interesser – derfor presset det på for at landavståelsene i 1645 skulle skje fra Norge, ikke fra Danmark.[59]
Nordmennenes hadde sjelden noen som kunne opptre som deres talsmenn i regjeringen – dette fikk også følger for bruken av statsinntektene. Selv om de økte kraftig i Norge, ble det fortsatt spart på utgiftene her. Mindre enn 1/3 ble brukt i Norge, resten ble sendt til Danmark, der en stadig større andel ble brukt i København-området. I tillegg til de vel 2/3-delene av statsinntektene gikk det også andre inntekter fra Norge til Danmark: Danske adelsmenns overskudd av deres lens- og godsinntekter i Norge, utflyttede rikfolks formuer, sportler og bestikkelser til personer i hoff- og regjeringsapparatet i Danmark. I denne tiden fikk dansk økonomi også langt større fordel enn tidligere av den favoriserte utførselen av produkter til Norge, særlig av landbruksvarer, med korn som det viktigste. Alle disse inntektene som fant veien fra Norge til Danmark hang politisk sammen med Norges lydrikestilling og økonomisk sammen med den store norske utenrikshandelen med andre land enn Danmark. Hvor stor vekt danske myndigheter la på at overføringene fra Norge ikke skulle minskes, kan leses av et par eksempler.[60]
Høsten 1627 utarbeidet stattholderen i Norge, Jens Juel, en hærplan, krigsordinansen for Norge, som Kristian 4. godkjente, men uten å sette av noen penger til å iverksette den. Dette var helt i tråd med tidligere atferd, både av Fredrik 2. og Kristian 4.: Militær organisering i Norge skulle nærmest skje gratis for kongen. Våren 1628 ble det holdt et norsk stendermøte i Kristiania, der kongen bad om en frivillig skattebevilling i tillegg til de skatter som han med riksrådets samtykke skrev ut. Kongen forutsatte at pengene skulle sendes til militære tiltak i Danmark. Stendermøtet gjorde bevilgningen, men det forutsatte at pengene skulle brukes på å sette den norske hærplanen ut i livet. Stattholder Jens Juel og Norges rikes kansler, Jens Bjelke stilte seg bak betingelsen, som de trolig hadde medvirket til å formulere, og Kristian 4. bøyde seg for den. Men stendermøtebevilgninger dreide seg om langt mindre beløp enn de riksrådsbevilgede skattene, og de gjaldt bare for to år, så de rakk ikke langt, for kongen brukte ikke noen av de ordinære statsinntektene til den norske hæren.
Først nye norske stendermøter i åra omkring 1640 bevilget friske penger til hæren i Norge, men kongens lunkenhet kom til uttrykk ved at pengene i første omgang ble liggende ubrukt i en såkalt landkiste. Kongen satset på sin svigersønn Hannibal Sehested som stattholder i Norge fra 1642, og etter at den svenske generalen Lennart Torstensson foretok et overraskelsesangrep på Danmark i desember 1643, fikk Sehested i 1644 kongens samtykke til å iverksette den norske hærplanen ved å ta i bruk statsinntektene i Norge. Hensikten var å motvirke den svenske krigføringen under Torstenssonfeiden 1643-45 ved åpne en avlastende front med den nye norske hæren. Dette vakte misnøye i det danske regjeringsmiljøet. Sehested ble mistenkt for å ville rive Norge løs fra Danmark, og i hvert fall ble det sett på som uakseptabelt at statsinntektene i Norge ikke ble sendt ned til sentralregjeringen. Den sjællandske adelen presset på allerede før krigen var over for at Sehesteds separate krigsledelse i Norge måtte underordnes et krigsråd bestående av danske riksråder i Danmark, og at statsinntektene i Norge igjen i fullt omfang måtte sendes dit ned – den samme adelen presset samtidig på for at landavståelser måtte gjøres med norske landsdeler.
Etter at krigen var over, sluttet Korfits Ulfeldt seg til presset – han selv trengte enorme midler til sin korrupte virksomhet som sjef for Rentekammeret. I 1646 gav Kristian 4. ordre til at den norske hæren skulle avvikles i fredstid, men året etter fikk Sehested ham til å modifisere dette slik at en langt billigere hær skulle fortsette, rekruttert fra soldatlegder i innlandsdistriktene, mens kystdistriktene skulle forsyne marinen i København med matroser og en større del av statsinntektene i Norge igjen skulle sendes til København. Hæren i Norge ble satt på sparebluss i åra som fulgte, slik at man i fredstid igjen kunne sende over 2/3 av statsinntektene til Danmark. Under Karl Gustav-krigene 1657-60 var myndighetene i Norge nødt til å klare kunststykket samtidig å føre krig mot svenskene både nord og sør for Dovre og å sende midler til København. Nødvendigvis måtte de bruke hoveddelen av statsinntektene for å holde den norske hæren på beina, den førte krigen i en permanent mangelssituasjon når det gjaldt mat, klær og utstyr. Niels Trolle, som da var stattholder, tilhørte den sterkt dansksinnede, konservative kjernen i det danske riksrådet, men selv han var dypt frustrert over misforholdet mellom de store forsvarsoppgavene i Norge og problemene med å få beholde midler til å fylle igjen de største av de hullene som overføringene til Danmark etterlot. [61]
Hvordan var det mulig å trekke så store midler ut av norsk økonomi i perioden 1600-1660? Uten tvil p.g.a. de store handelsnæringene og den måten skattene ble betalt på. I fiskeridistriktene hersket en mer tradisjonell struktur, slik at fogdene i betydelig grad tok inn skatten i form av penger fra bøndene, men det var ikke der hovedtyngden av skatteopptrappingen fant sted – det var i distriktene der bøndene hadde skog. Og der var det mest vanlig at de betalte skatt med tømmer eller tilhogd trelast, dels direkte til fogdene selv, som før fortalt, dels også til andre kjøpmenn (bl.a. tidligere fogder) som så betalte skattepengene på vegne av sine leverandører. Dermed hadde ikke pengene som ble betalt i skatt vært i nærheten av bøndenes kister, og det er innlysende at dette gjorde det lettere å få tak i mer skatt. For kjøpmennene som skaffet til veie skattepengene, var sterkt interessert i å sikre seg tømmerleverandører, derfor bremset ikke de på skatteopptrappingen. I og med at de i så stor grad var embetsmenn eller fungerte i nær tilknytning til embetsapparatet var de i dobbelt forstand med på skatteopptrappingen i denne fasen, deres samfunnsposisjon kan best forstås ved at de blir kalt embetskjøpmenn. Bøndene ble avhengige av de kjøpmennene som betalte skatt på vegne av dem, denne avhengigheten ble forsterket av at bøndene trengte større tilførsler av korn, ettersom de mer enn før baserte sin økonomi på å selge trelast og kjøpe korn – gjeldsbåndene gjorde dermed bøndene til tammere skattebetalere.[62]
Tollopptrappingen kunne i enda større grad gjennomføres uten at de som egentlig betalte tollen så snurten av de pengene som havnet i tollkistene. Det var dels eksporterende kjøpmenn, dels importerende utenlandske skippere – mest nederlendere – som leverte disse tollpengene, og historikere til og med Knut Mykland har gått ut fra at det var de utenlandske importørene som bekostet tollen – det har underbygd Myklands påstand om at Norge nesten bestandig var et lavskatteland, selv om han holdt dette mer åpent i Norge i dansketiden.[63] Men tollopptrappingen skjedde i en situasjon der markedsprisene var fallende p.g.a. konjunktursvikten under trettiårskrigen, så det var ikke mulig å heve eksportprisene: Tollen kunne ikke veltes over på markedene, den ble fort veltet over på bøndene som fikk tilsvarende mindre for tømmeret sitt.
Bøndene fikk faktisk større prisnedslag enn tollen skulle tilsi, for fortsatt var det slik at noen oppnådde privilegier i form av tollfritak eller –nedslag og dessuten klarte myndighetene aldri å fortolle hele eksportkvantum, men prisen sank på alt tømmeret, slik at kjøpmennene ble sittende igjen med større fortjenester enn før, derav de store berikelsene som tydeligvis inntraff i denne perioden – og det ble etablert en varig struktur med store kjøpmannsavanser i trelastnæringen. Følgen av denne mekanismen var at årsaken til bøndenes fallende fortjeneste av trelasten ble så kamuflert og abstrakt at den ikke egnet seg til å mobilisere en opinion i Norge mot tollforhøyelsene. Kjøpmennene i Norge var påfallende tamme i sine reaksjoner, åpenbart fordi de hadde fordel av tollforhøyelsene. Først seinere da kjøpmennene hadde etablert sin dominerende posisjon, ble de mer aktivt klagende mot tollen og mot skattetrykket. I mellomtiden var det nederlenderne som klaget mest, fordi de i den første opptrappingstiden fryktet av det var de som ville bli rammet av forhøyelsene. Det var da også nederlenderne som gjennom diplomatiske forhandlinger under og etter Torstenssonfeiden klarte å stoppe opptrappingen av tollsatsene og bringe dem noe ned igjen, bl.a. ved å skaffe seg selv lavere toll enn kjøpmenn fra andre land. I åra som fulgte sikret også engelskmennene seg en tilsvarende lavere tollsats. [64]
[49] Dyrvik, Ståle mfl., Norsk økonomisk historie 1500-1970, bd. 1 1500-1850. Bergen:7-121; Rian 1995:88-99, 114-21, 178-93.[]
50 Weidling 1998.[]
51 Rian 1997, Den aristokratiske:153-60, 305-43.[]
52 Jørgensen, Hans-Jørgen 1969, Det norske tollvesens historie. Fra middelalderen til 1814. Oslo:42-78.[]
53 Lauridsen, John T. 1987, Marselis Konsortiet. En studie over forholdet mellem handelskapital og kongemagt i 1600-tallets Danmark. København.[]
54 Jørgensen, Johan 1957, Det københavnske patriciat og staten ved det 17. århundredes midte. København; Lauridsen, John T. 1999, Krig, købmænd og kongemagt – og andre 1600-tals studier. København..[]
55 Johnsen, Oscar Albert 1909, Hannibal Sehesteds stattholderskab 1642-1651. Et tidsskifte i norsk historie. Kristiania; Bøggild-Andersen, C.O. 1946-70, Hannibal Sehested. en dansk statsmand, bd. 1-2. København-Århus.[]
56 Rian 1997, Den aristokratiske:134-39, 285-318.[]
57 Fladby 1963:88-113.[]
58 Rian, Den aristokratiske 1997:285-318.[]
59 Rian, Den aristokratiske 1997:227-56[]
60 Rian, Den aristokratiske 1997:243-51.[]
61 Gjeruldsen, Ole Henrik 1997, Niels Trolles stattholderskap 1656-61. Stattholderens betydning for statens ressursmobilisering i Norge, med hovedvekt på Karl Gustav-krigene 1657-60. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo.[]
62 Rian, Bratsberg 1997:153-232.[]
63 Bagge og Mykland 1987:257-59; jfr. Rian, Øystein 1984, ”Hva og hvem var staten i Norge?”, Magtstaten i Norden i 1600-tallet og dens sociale konsekvenser, red. E. Ladewig Petersen. Odense:73-98; Rian, Øystein 1992, ”Den frie og stolte norske bonden. Myter og realiteter”, Lokalsamfunn og øvrighet i Norden ca. 1550-1750, red. Harald Winge. Oslo:117-59.[]
64 Rian, Den aristokratiske 1997:303-05; Rian, Bratsberg 1997:236-39..