Norge underordnet det danske adelsveldet
Det faktiske styringssystemet var vesentlig mindre tvetydig enn Norges statsrettslige stilling. Det var et faktum som ikke ble avveket mellom 1536 og 1660 at det var det danske riksrådet som valgte den danske kongen, som dermed også ble konge over Norge. Som i middelalderen skjedde valget i forbindelse med at konge og råd underskrev en håndfestning som i en rekke detaljer fastsatte bestemmelser for hvordan det danske riket skulle styres. De fleste og mest konkrete bestemmelsene gjaldt den danske adelens rettigheter. Kongens myndighet ble ikke definert, dette hang sammen med at kongen faktisk hadde stor handlefrihet og at det var om å gjøre for den danske adelen å prøve å legge bånd på denne handlefriheten. Kongen lovte å styre sammen med riksrådet, han lovte å holde besatt noen riksembeter, slik at riksembetsmennene kunne delta i det daglige styret, og han lovte å sikre riksrådene gode len slik at de ikke tapte på sin deltakelse i riksstyret.
I seinere kongers håndfestninger ble ikke norgesparagrafen gjentatt, dette kunne ha vært logisk hvis Norge hadde blitt integrert i Danmark, men det skjedde ikke slik paragrafen hadde lagt opp til. Håndfestningene fra 1536-1660 er nærmest totalt tause om hvordan Norge skulle styres. Mange konkrete bestemmelser i dem gikk på danske samfunnsforhold, men ingen norske forhold ble tilsvarende omtalt – mest nærliggende kunne man ha tenkt seg at adelens rettigheter på gods i Norge ville ha blitt regulert. Når dette overhodet ikke skjedde, er det et av de mest slående bevis for at Norge forble et rike for seg. I hvilken grad dette førte til faktiske forskjeller i maktforholdene i Danmark og Norge, vil vi komme tilbake til.
Forbindelsen mellom kongen og det danske riksrådet ble etter 1536 enda tettere enn den hadde vært før dette skilleåret – slik fortsatte det for det meste å være til Kristian 4.s regjeringstid. Det har vært sterk uenighet mellom danske historikere om kongens faktiske stilling. Erik Arup og Astrid Friis hevdet at det egentlig dreide seg om et kanslerstyre,[30] mens Knud Fabricius hevdet at kongen selv hadde ledelsen[31] – Fabricius har i seinere år fått økende støtte for dette. Kongen knyttet noen av riksrådets fremste menn tett til seg i embetene som riksembetsmenn. Til dels forholdt hele rådet seg til kongen som riksorgan, men i det daglige styrte kongen i samråd med noen av rådene, og deres klientbånd til ham var viktigere enn deres kollegiale bånd til de andre i riksrådet; det var da også kongen som utnevnte medlemmene i rådet. Kristian 3. (1536-59) og Fredrik 2. (1559-88) vek heller ikke tilbake fra å presse riksråder ut av det.
Dette ble annerledes i Kristian 4.s lange regjeringstid (1588-1648). Den startet med en åtteårsperiode da rådet var formynderregjering for den mindreårige kongen. Da Kristian 4. fra 1596 markerte seg aktivt som myndig monark, kom han i økende omfang til å stå overfor rådet som en sluttet korporasjon. Både på 1500- og 1600-tallet var det vanlig at kongen fikk viljen sin, men rådet markerte seg i betydelig grad som en opposisjon til Kristian 4. når det gjaldt utenriks- og militærpolitikken, og det lykkes også å forpurre deler av hans politikk på disse feltene. Derimot var de to mer enige når det gjaldt å håndheve sentralregjeringens autoritet. En forstyrrende faktor virket inn i 1630-40-åra, da Kristian 4. satset mye på sine svigersønner som troyanske hester i riksrådet. Den mektigste av dem, Korfits Ulfeldt, usurperte kongens fyrstelige posisjon i 1640-åra, mens Hannibal Sehested som stattholder i Norge samarbeidet med Kristian 4. om å styrke stats- og kongemakten her. Fredrik 3. klarte å kvitte seg med både Ulfeldt og Sehested i 1651, og i de siste åra før 1660 førte han en stadig mer egenrådig politikk.
Det hørte med i bildet at hertugdømmene Slesvig og Holstein i motsetning til Norge hadde en formell stilling i styringssystemet, de hadde et eget råd knyttet til kongen. Dette rådet var mer dominert av kongen enn det danske rådet, men på den andre siden var kongen som hertug vant til å ta hensyn til adelen i hertugdømmene. Den kanaliserte dessuten sin innflytelse gjennom et annet formelt organ, landdagen, som bl.a. vedtok unionstraktater med Danmark. Kongen hadde sterke bånd til den flora av fyrstehus som fantes i det tyske riket, og rent språklig-kulturelt var han like mye tysker som danske. Dette satte også sitt preg på valg av nære rådgivere som ofte ble hentet fra hertugdømmene og andre tyske områder – derfra ble også dronningene med deres følger hentet. Derfor var hoffet tysk-dansk, med hovedvekt på det tyske språket og på det danske politiske systemet.
Det danske riksrådets danskhet kom til uttrykk ved at ingen norske adelsmenn fikk sete der før den norskfødte Henrik Bjelke kom med kort før innføringen av eneveldet, trolig som ledd i undergravingen av rådet. Selve sentraladministrasjonen var formelt og i vesentlig grad reelt en rent dansk affære: Kongens kanselli ble kalt Danske kanselli, og det administrerte både Danmark og Norge, det samme var tilfellet med det tilknyttede Rentekammeret, som administrerte kronens finanser. Alle offisielle brev som ble utstedt fra Danske kanselli ble undertegnet av kongen, de ble kalt kongebrev. Kanselliet ble bestyrt av kongens kansler, som var riksembetsmann med sete i riksrådet. Alle fast tilsatte i kanselliet var adelsmenn, mens deres underordnede skrivere var av ikke-adelig byrd. Kongen selv og særlig kansleren samt hans nærmeste underordnede, oversekretæren, korresponderte med lensmenn i Danmark og Norge om styringsproblemer. Kansleren og oversekretæren var bestandig danske, mens det av og til hendte at norske adelsmenn for en tid fikk stilling som sekretærer – det overveldende flertall av sekretærene var dansker. Det typiske var å være sekretær i ungdommen, før man fikk et len å bestyre. I Rentekammeret var rikshovmesteren øverste sjef, i de perioder embetet var besatt; han var riksembetsmann med sete i riksrådet. Sjefer til daglig var to rentemestere, også de danske adelsmenn, mens renteskriverne som utførte storparten av arbeidet, var ikke-adelige regnskapskyndige – både de og kanselliskriverne var for det meste borgerlige menn fra danske byer. Endelig fantes det et eget administrasjonskontor for Slesvig og Holstein, Tyske kanselli. Som navnet angav var administrasjonsspråket der tysk, og de tilsatte var tyskspråklige adelsmenn og borgere, enten fra selve hertugdømmene eller fra andre tyske områder. Mer og mer ble det dessuten slik at Tyske kanselli tok seg av diplomatisk korrespondanse med fremmede fyrster.[32]
Selv om riksembetsmennene hadde sjefsstillinger i Danske kanselli og Rentekammeret, sorterte disse kontorene klart under kongens myndighet. Kansleren ble tilsatt som følge av at kongen hadde stor tillit til ham. Rikshovmesteren hadde formelt høyere rang enn kansleren, og fra gammelt ble han ansett som den danske adelens første mann. Når kongen hadde en mann som han hadde sterk tillit til, utnevnte han ham til embetet – hvis ikke, lot han det stå ledig, og det skjedde i lange perioder til tross for at det var i strid med håndfestningen. Ironisk nok ble Kristian 4.s svigersønn Korfits Ulfeldt den mest illojale av alle riksembetsmenn i 1536-1660, og han satte alle tiders dansk rekord i korrupsjon. Kongen forsterket best sitt grep om finansadministrasjonen ved å la rikshovmesterembetet stå ledig. Dessuten sikret han seg at deler av kronens inntekter gikk direkte til kongens eget kammer, det innebar at det danske riksrådet ikke hadde noe som helst innsyn i bruken av de pengene. Også i militærforvaltningen opptrådte kongen flere ganger egenrådig ved i strid med håndfestningen å unnlate å utnevne marsk, den adelige sjef for den danske hær. Da den siste marsk, Anders Bille, døde under Karl-Gustav-krigene i 1657, fikk Frederik 3. langt sterkere grep på militærvesenet, en viktig faktor for overgangen til eneveldet.[33]
Sentraladministrasjonen 1536-1660 var preget av at den var fåtallig, slik at den prioriterte strengt hva den gjorde, det dreide seg for det meste om forvaltningen av kronens inntekter og utgifter, dernest om militære og kirkelige oppgaver. Dessuten lå det i systemet at man på felt som ikke var prioriterte, overlot initiativet til dem som ville ha gjort noe, så vurderte kongen og hans rådgivere om dette skadet kongens interesser eller andre viktige hensyn. Hvis man fant at det gjorde det ikke, ble initiativet gjerne fulgt opp med et kongebrev, særlig hvis initiativet kom fra eller ble støttet av en lensmann (i Norge kalt lensherre), en biskop eller en annen tjenestemann.
Det norske elementet i beslutningsprosessen var beskjedent, både fordi det meget sjelden fantes nordmenn i regjeringsapparatet og fordi de sentrale posisjonene i selve Norge ble besatt av dansker. Dette var merkbart på to viktige felt under statsoppbyggingen på 15-1600-tallet: militærvesenet og kirken.
Når det gjaldt militærvesenet, ble Norge lenge behandlet som et underkuet land, men vel og merke et land som ikke representerte noen stor trussel så lenge det ikke ble væpnet. Myndighetene avgrenset militærvesenet i Norge til festningene og garnisonene her. Nordmennene selv ble i ytterst liten grad organisert militært, enda mindre gitt militær trening før langt inn på 1600-tallet. Når det ble krig, hevdet kongen krav avledet av Norges lov (Landsloven) om at norske bønder skulle stille opp og slåss mot svenskene. Dette bar preg av improvisasjon, og det skjedde på den måten at bøndene ble skremt til deltakelse ved hjelp av lojale garnisonerte tropper. Hvis man hadde forsømt å mobilisere en slik skremsel, og særlig hvis det var snakk om å rykke inn i Sverige, nektet bøndene å etterkomme ordrene. Både under sjuårskrigen 1563-70 og Kalmarkrigen 1611-13 viste bøndene at de var likegyldige til om kongen var dansk eller svensk, men svenskene svekket sine aksjer i løpet av sjuårskrigen ved å opptre brutalt da de okkuperte Trøndelag og Østlandet, slik at sympati for svenskene som følge av antipati for danskene ble nøytralisert.[34]
Var det utslag av dumhet når kongen ikke utviklet et militærvesen i Norge? Med det kunne han ha hevdet seg bedre mot svenskene. Nei, interesseløsheten skyldtes åpenbart at han fortsatt ikke hadde tilstrekkelig tillit til nordmennene: Han ville ikke risikere at norske våpen ble vendt mot ham selv og hans folk. Dette synes å ha vært en allmenn holdning i den danske styringseliten.[35] Så seint som i 1638 var det danske riksrådet urolig for planene om å organisere en norsk hær; det mente at den måtte forsynes med dansk nøkkelpersonell for å hindre illojalitet.[36] Etableringen av hæren i 1640-åra møtte da også mye motbør blant nordmennene, men det viste seg å være ufarlig for regimet, en medvirkende årsak var nok at nesten hele offiserskorpset bestod av danske og utenlandske yrkesmilitære som var vant til å hanskes med underordnede. I Karl-Gustav-krigene 1657-60 hevdet hæren i Norge seg godt, dels fordi svenskene ikke hadde elitesoldater å sette inn, dels fordi motivasjonen for å slåss var langt større enn tidligere i Norge og hæren var mer ferdigorganisert enn i Hannibalsfeiden 1643-45. Dette var trolig den første krigen i foreningstiden med Danmark der nordmennene oppfattet svenskene som fiender, mens animositeten mot danskene gled mer i bakgrunnen.
1800-tallets historikere nærte antipati mot katolisismen og la liten vekt på tvangsaspektet ved reformasjonen i Norge,[37] 1900-talls-historikerne var for det meste uinteressert i kirkehistorie, og de fleste kirkehistorikere har vært preget av sin teologiske forankring i den lutherske statskirken. Med noen få unntak (særlig Oluf Kolsrud) har det derfor blitt lagt liten vekt på at kirkepolitikken ble preget av at Norge for Danmark var en fremmed nasjon og at reformasjonen ble gjennomført uten noen forankring i den norske befolkningen. Den danske kirkeordinansen ble alt i 1537 utformet på latin i samråd mellom Kristian 3.s kirkestyre og de fremste tyske reformatorene. Ingen nordmann deltok i denne beslutningsprosessen, heller ikke da ordinansen to år seinere ble utstedt på dansk. Her stod det at mange av bestemmelsene ikke passet for norske forhold og at kongen skulle forandre på disse når han kom til Norge, men Kristian 3. reiste aldri til Norge som konge, og Frederik 2. drog bare til Norge én gang som konge – han stoppet da på Båhus. Det ble først utstedt en egen kirkeordinans for Norge i 1607. Biskopene i Norge hadde da fått anledning til å lage et utkast, men det danske kirkestyret desavuerte dem, og resultatet var at heller ikke den norske kirkeordinansen tok videre hensyn til norske forhold.[38] Følgen av den danske ensrettingen var f. eks. at foreldrene ble pålagt å komme til kirken med de nyfødte barna noen få dager etter fødselen, enda dette med norske avstander og norsk klima utsatte dem for livsfare.
Gjennomføringen av reformasjonen i Norge skjedde i en annen kronologi enn i Danmark, men som med kirkeordinansen gikk det entydig i retning av uniformering.[39] Det kunne ikke hindre at forholdet mellom kirkens menn og befolkningen ble annerledes i Norge. I Danmark ble meget raskt alle bispedømmer forsynt med nye lutherske superintendenter som satte i gang med å reformere kirken på grunnplanet, særlig ved hjelp av visitaser. Når det gjaldt Norge, gav Kristian 3. ordre om at øvrigheten her ikke skulle vekke uro i befolkningen ved noen overilte tiltak, og det tok flere år før bispedømmene fikk superintendenter; de ble da hentet fra den gamle kirkens høygeistlighet. De startet så smått med å organisere katedralskolene som skoler for lutherske prester. Så, fra ca. 1550 innsatte kongen ivrige danske lutheranere som superintendenter i Norge, og fra da av ble det krevd at nye prester skulle være lutheranere. Dette åpnet for langt større tilsig av dansker enn tidligere, bispene kom i flere generasjoner med få unntak fra kongens nærmiljø i København-regionen, og de i sin tur åpnet veien for mange danske prester. Superintendentene som ble kalt biskoper, gjennomførte visitaser som i Danmark og sørget for å ensrette gudstjenestene etter luthersk modell. Dansk-språklig liturgi, dansk bibel, danske salmer og dansk preken ble gjennomført over alt. I økende grad ble også kirkeinventaret rensket for utpreget katolske levninger. Aller tidligst hadde øvrigheten sikret seg gjenstander av gull, sølv og edle steiner – de ble skipet til København – bl.a. fra det praktfulle Olavs-skrinet i Trondheim.
På grunn av mangelen på folkelig oppslutning, ble reformasjonen i Norge likevel gjennomført ganske forsiktig gjennom mesteparten av 1500-tallet. Myndighetene var på vakt mot at de geistlige skulle orientere seg i ekstrem teologisk retning, og dette kom i praksis også til å virke som en tolerant impuls, slik at prester i Norge fikk leve sitt liv med menighetene uten altfor strenge krav til indoktrinering av dem. Men samtidig ble det slått hardt ned på åpenlys folkelig motstand med katolsk innhold, med trusler om harde sanksjoner mot menigheter som ville ha katolske prester, med pisking av dem som ytret seg åpenbart katolsk og med henrettelse av dem som prøvde å sette i gang en katolsk bevegelse i folket.[40]
De folkelige reaksjonene vil vi seinere ta opp i en bredere sammenheng. Men her er det nødvendig å følge den kirkelige utvikling videre inn på 1600-tallet, da det skjedde en kraftig tilstramming under Kristian 4. Kirkestyret var strengt sentralisert under kongen, med hans kansler som en viktig medspiller og Danske kanselli som ekspedisjonskontor for kirkedirektiver. Dessuten var Københavns biskop en viktig premissleverandør, og endelig spilte de teologiske professorene ved Københavns universitet en sentral rolle som ideologiske kontrollører, bl.a. ved å håndheve hovedtyngden av sensuren – i noen grad delegert til biskopene. Kontrollen med kirken ble på 1600-tallet skjerpet ved at man nå ikke lenger kunne bli prest i Danmark-Norge uten å ha eksamen fra Københavns universitet – tidligere hadde det vært mulig å bli prest etter katedralskolegang eller opphold ved utenlandske universitet, noen hadde t.o.m. studert ved katolske, særlig jesuittiske læresteder. Den ensretting som Kristian 4. stod for er blitt kalt den lutherske ortodoksi. Den hang nøye sammen med at kongen bygde ut statsmakten, krevde mer militærtjeneste, mer skatt og førte en mer pågående utenrikspolitikk. Alt dette fordret større kontroll med befolkningen. Politikken hang også sammen med den voksende konflikten mellom ulike kirkeretninger i Europa, særlig mellom katolikker, lutheranere og kalvinister, det aktualiserte et strengt ideologisk lojalitetskrav fra fyrstene.
Først tok kirkestyret et oppgjør med kalvinistiske tendenser som gjorde seg gjeldende blant geistlige, særlig i Danmark. Så tok det et enda skarpere oppgjør med katolske tendenser, som særlig var merkbare i Norge. Geistlige ble rensket ut på alle nivåer, fra bispe- og professorsjiktet og ned til vanlige sokneprester – i Norge ble fire sokneprester fradømt embetet i 1613. Det ble innført stadig skarpere sanksjoner mot at nordmenn og dansker studerte ved katolske læresteder og at katolske prester og munker kom inn i landet – de sistnevnte ble møtt med dødsstraff fra 1620-åra. Denne ensrettingen av de geistlige ble fulgt opp med en skarpere kontroll av resten av befolkningen, ved overvåking av dens moralske vandel ved hjelp av prestens medhjelpere, ved kirketukt mot små og store syndere, med trussel om utestengning fra kirken som viktigste virkemiddel – man kunne ikke bo i landet hvis man ble varig utestengt fra kirken, en kortere utestengning var et pressmiddel til bot og bedring. Også rettsvesenet ble tatt i bruk i denne kampanjen, ved å kriminalisere utenomekteskapelig seksualitet i større grad enn tidligere og ved å intensivere trolldomsbekjempelsen. Hundreårsjubileet for Luthers brudd med pavekirken i 1617 ble brukt til å sette i gang en moralkampanje. Og Kristian 4.s deltakelse i trettiårskrigen (1618-48) i åra 1625-29 intensiverte moralkontrollen. Hans nederlag for den tyske keiserens tropper i slutten av 1620-åra ble oppfattet som Herrens straffedom for folkets synder – det gjaldt å mildne Guds vrede ved å straffe synden og synderne hardt.[41]
Kirkens materielle utvikling i Norge var et barometer på at både myndigheter og befolkning lenge var likegyldige til hvordan det gikk med kirken. 1500-tallet var den store forfallstid for den kirkelige bygningsmassen, mange små, perifere kirker forfalt så sterk at de gikk til grunne, det gikk også hardt ut over de store katedralene som det var for dyrt å vedlikeholde, mens det gikk best med kirker i de mest folkerike soknene; disse kirkene nøt godt av at kirkebygningene beholdt sin del av tienden, selv om det flere ganger hendte at myndighetene trakk inn deres beholdninger til ulike andre formål i Norge eller i Danmark. På 1600-tallet førte ortodoksien til at det ble satset mer på å vedlikeholde og utsmykke kirkene, men fortsatt var det slik at mange kirker i Norge var i en dårlig forfatning, med takdrypp, triste interiører og fillete messehagler som åpenbare uttrykk for tilstanden.
Norges perifere og uklare stilling under reformasjonen bidrog til at skolevesenet her ble kraftig underutviklet. Universitetsutdannelsen ble sentralisert til København. Biskopene klarte å sikre katedralskolene noenlunde brukbar økonomi, slik at noen titalls elever kunne gå på hver av disse fire skolene. I tillegg fantes det en håndfull skoler til, men gjennomgående hadde skolene dårlig og til dels elendig økonomi, lærerrekrutteringen sviktet, særlig p.g.a. lav lønn. Kirkeledelsen i Danmark tok aldri noe helhetsgrep for å utvikle de lærde skolene i Norge, bortsett fra respons på supplikker om dårlige forhold. Det ble vanlig at de som hadde råd til det sendte sønnene sine til bedre skoler i Danmark, andre satset på alternative opplegg ved at enkelte prester tok imot unggutter som elever på sine prestegårder. Det dårlige skolevesenet skyldtes også manglende engasjement i den norske befolkningen for den nye, fremmede kirken – dermed gav det heller ingen prestisje å arbeide for å bedre skolene.
Når det gjaldt de over 99 prosent av befolkningen som ikke var geistlige, brukte myndighetene ingen statlige midler på skole til dem, men kirkeordningen stipulerte at det skulle være klokkere i kirkene, og de hadde sammen med sokneprestene en viss plikt til å undervise ungdommen i kristendomskunnskap. Denne virksomheten ble trappet opp på 1600-tallet, inspirert av ortodoksiens nidkjærhet. For øvrig var det opp til private initiativ om foreldre sørget for at barna deres lærte å lese, eventuelt skrive. Disse ferdighetene var mer utbredt enn man i samtid og ettertid var klar over i ledende kretser, trolig fordi mange vanlige folk opplevde behov for det. Myndighetenes passivitet hang åpenbart sammen med deres skepsis til at allmuen skulle bli litterate, med den bedre mulighet som den dermed kunne få til å hevde sine interesser og føre kontroll med myndighetene. Men i Danmark motiverte den lutherske iveren mange velstående til å gi gaver til skolene og påvirke det offentlige til å sikre skolene økonomisk. Danmark hadde et langt større elitemiljø enn Norge – i et åttitalls byer og på flere hundre adelsgods. Adelsmenn og borgere sørget for skolering av sine egne sønner og også av sønner til sine klienter, bl.a. ble mange bondegutter hjulpet fram til prestekall og adelstjeneste på denne måten.[42]
Mer overordnet må det sies at regimeskiftet omkring 1536 innebar en eliminering og uthuling av uavhengige organisasjoner i Norge. Den gamle kirken hadde dannet en løs institusjonell ramme om de aller fleste av disse organisasjonene, til dels under en viss kontroll av konge og pave, men selvstyre hadde også vært et vesentlig trekk ved organisasjoner som klostre, domkapitler og kirker, likeså ved soknemenigheter og gilder. Alle disse organisasjonene ble hardt rammet av reformasjonen, klostrene ble avskaffet, domkapitlene ble kraftig redusert og brakt under streng kontroll, soknemenighetenes fellesarrangementer ble stemplet som katolske og etter hvert forbudt; det samme skjedde med gildene, de ble stemplet som katolske levninger og fikk ikke lov til å fortsette. Mer og mer ble det slik at øvrighetskirken skulle ta hånd om alt som smakte av kirkelig-religiøs virksomhet. Dermed kom den oldenborgske staten til å ødelegge mellomliggende organisasjoner i Norge i et omfang som ville ha rystet den franske samfunnsanalytikeren Alexis de Tocqueville (1805-59) hvis han hadde blitt kjent med det.[43] Selv den geistlige møtevirksomheten i statskirken ble rammet av øvrighetens mistanke mot det som skjedde utenfor dens kontroll. Det ble slutt på norske kirkemøter; selv de fire biskopene fikk lenge ikke lov til å møte hverandre på egen hånd. Det ble også slutt på geistlige møter i bispedømme og prosti, stikk i strid med det som var vanlig i Danmark. Da bergensbiskopen i 1580-åra gjeninnførte bispedømmemøter, møtte han heftig motbør fra lensherren som fikk kongens medhold i å stoppe virksomheten.
Det som fantes av organer som ikke stod under statsmyndighetenes fulle kontroll fantes i byene, men byrådet sorterte likevel under overordnede øvrighetsorganer. Ulike fora for rettslige funksjoner, lagting og bygdeting, gav visse muligheter for undersåtter til å agere, men disse tingene inngikk i styringsverket, og bøndene hadde ikke lov til å innkalle til møter. Særlig under Kristian 4. ble de rettslige organene trukket under en sterkere øvrighetskontroll, ved at de ble ledet av embetsmenn, med kongen som øverste myndighet.
Elimineringen og uthulingen av uavhengige organisasjoner ble mer omfattende i Norge enn i Danmark fordi danske adelsmenn og deres klienter i så stort omfang skjøv den norske eliten til side.[44] Her er det et spørsmål i hvilken grad dette var en bevisst politikk for å plassere pålitelige dansker på alle viktige poster og i hvilken grad det ”bare” var utslag av den nye sosiopolitiske strukturen. At kongen ville ha menn han kunne stole på i embeter og ombud, er ikke omstridt. Men kongens egenvilje var ikke den eneste faktor, en annen var påtrykk fra den danske adelen, noe som kom til uttrykk dels i lovs form, dels i det som ble oppfattet som selvsagt i den politiske kultur. I håndfestning lovte kongen å forsørge medlemmene i det danske riksråd med gode forleninger slik at de ikke tapte på sin deltakelse i regjeringsarbeidet. Som regel fikk de len i Danmark og ikke i Norge. Dette er ikke merkelig, fordi det var mest attraktivt å få danske len som lå sentralt, slik at man greit kunne reise til kongen. Også ellers var det mest attraktivt å være i Danmark og delta i det adelsmiljø som fantes der. Men det er åpenbart at danske adelige også så det som gunstig å ha mulighet til å få len i Norge. Særlig var det tilfellet med de store norske slottslenene, som var blant de mest profitable len i oldenborgmonarkiet.
I den første tiden etter 1536 ytret Kristian 3.s sterke stilling seg slik at han plasserte lavadelige kongetjenere på de norske slottene. Men et annet trekk gjorde seg gjeldende både før og etter 1536, nemlig at det var yngre medlemmer av sentrale danske adelsslekter, som skaffet seg rike norske forleninger. Man har tydeligvis oppfattet det slik at det krevde ungdommelig kraft for å dra opp til de norske ødemarkene. Målet var å reise tilbake til Danmark, de fleste lensherrer i Norge gjorde også det. Etter hvert som folketallet og produksjonen i Norge økte mer enn i Danmark, ble de tre største norske hovedlenene (Akershus, Bergenhus og Trondheim len) samt Båhus len så profitable sammenliknet med de danske lenene at de ble attraktive selv for høyadelige nær eller på toppen av karrieren. Særlig gjaldt dette Akershus, da stattholderembetet i Norge, som ble opprettet i 1572, fra 1588 bestandig ble gitt til et medlem av det danske riksrådet.
Den adelen som bodde fast i Norge kom etter 1536 til å bestå av følgende: [45] Noen titalls rent norske familier, som det etter hvert ble stadig færre av, idet de fra generasjon til generasjon ble giftet inn i danske slekter – både sønner og døtre fikk ofte danske ektefeller. Dermed oppstod det et dominerende sjikt av dansk-norsk innfødt adel, de mest sentrale fra tiden etter 1536 var danske adelsmenn som giftet seg med døtrene i de ledende adelsslektene, viktigst døtrene til fru Ingerd til Austrått. Det hendte også at noen dansk-danske adelsfamilier slo seg ned i Norge i samband med den lensherrekarriere de gjorde her. Dessuten var det et visst innsig av adelige fra andre land som også fikk len eller andre embeter i Norge, og som enten hadde med seg ektefeller der de kom fra eller som giftet seg med danske eller norske damer og ble boende i Norge.
Adelsmiljøet i Norge 1536-1660 var meget labilt, både p.g.a. de forhold som alt er nevnt og fordi så mange flyttet til Danmark: Det gjorde det store flertall av de som fikk len i Norge. Dessuten flyttet også en økende del av den dansk-norske adelen dit, noen halvt tvunget, dvs. de som gjorde karriere i den dansk-norske marinen med flåtebase i København. På 1600-tallet økte den rent frivillige flyttingen; det var åpenbart mer attraktivt å bo i Danmark enn i Norge, fordi adelen kom nærmere kongen og kunne ta del i adelsmiljøet og dets infrastruktur – det var en parallell til at ungdom i det 21. århundre foretrekker storbymiljøene med alle deres tilbud og muligheter.
Lensherrene og deres familier utgjorde den absolutte overklassen i Norge. De fleste av dem hadde sine nettverk i Danmark, og når de rekrutterte de klienter som de delegerte styringsoppgaver til, tok de dem for det meste med seg fra Danmark; det var sønner av borgere i byene som lå nær deres adelsgods, og det var sønner av deres festebønder, som de hadde hjulpet fram. Også de danske byborgerne var adelsklienter; en typisk bakgrunn var at de som unge startet som fogder hos adelsmenn, siden flyttet de til nærmeste by og tok seg av handelen med overskuddsvarene fra adelsmennenes gods, og noen av deres sønner trådte i tjeneste hos adelsmennene som fogder – bl.a. i Norge.[46]
Det danske klientnettverket i Norge ble etter hvert stadig større. Det bestod også av mange prester som ble befordret av danske biskoper og lensherrer. Da nye stillingskategorier kom til fra slutten av 1500-tallet og utover på 1600-tallet, ble lensherreklientene også plassert i dem, særlig som sorenskivere, tollere og offiserer. Dessuten var det slik at embetsmenn handlet med varer som de krevde inn, dels til sin egen lønn, dels i skatter og avgifter. Og så solgte de varene med fortjeneste, særlig drev fogdene stor handel som skattekrevere. Etter ca. ti år sluttet de som fogder og fortsatte som kjøpmenn i kombinasjon med lettere verv for lensherrene, bl.a. som medlemmer i byråd. Dermed strakte nettverket seg også ut til de borgerlige miljøene i byene. Disse karrieremulighetene var så gode at de lokket lykkejegere i økende antall, særlig da Danmark og hertugdømmene fra slutten av 1620-åra ble rammet av trettiårskrigen.[47]
Framveksten av det danske nettverket i Norge skjedde på bekostning av det gamle norske elitenettverket. I utgangspunktet ble disse nordmennene sterkt rammet av at den norske kirkeorganisasjonen ble avskaffet. Bortsett fra de aller første superintendentene, falt muligheten til en høygeistlig karriere bort for det norske presteskapet. Men det store flertall av kvinner og menn i den gamle norske eliten som klarte å klore seg fast i posisjoner utenfor/over bondestanden gjorde det ved hjelp av soknepreststillinger. De inngikk i en egen yrkesgruppe, der sønner fulgte fedre/svigerfedre og døtre fulgte mødre/svigermødre. Prestenes muligheter til å stifte legale familier bidrog trolig til at de ble mildere stemt til reformasjonen. Utdanningen ved Københavns universitet, den stramme sentralstyringen av kirken fra København, det danske kirkespråket og økende inngifte i danske presteslekter omformet prestestanden slik at båndene til den gamle norske eliten ble avgjørende svekket. For den verdslige del av denne gamle kirkelige eliten falt posisjonene som setesveiner bort, og mange av dem som hadde vært setesveiner ble utplyndret av Kristian 3.s tropper i 1537.
I det verdslige regimente ble nordmennene skjøvet til side fra mange posisjoner av danske lensherrer og deres klienter. Det dreide seg ikke om noen total utrensking, men om at nordmennene måtte nøye seg med færre og mindre viktige stillinger enn før 1536: Færre lensherrer, langt færre fogder og andre lensherreklienter ble rekruttert fra den norske middelaldereliten. Før 1536 hadde selv danske lensherrer bygd opp et norsk klientnettverk av fogder og andre betrodde – den som gjorde det med størst suksess var Henrik Krummedike (død 1530). Men etter 1536 skrumpet antallet norske fogder mer og mer inn – det begynte først å vokse igjen på midten av 1600-tallet, men da mest p.g.a. annengenerasjons dansk-norske embetsmannssønner. Den gamle norske eliten holdt seg lenger inne i lagmannsembetene, trolig fordi de hadde en lovkunnskap som de danske karrieristene manglet. Men fra slutten av 1500-tallet erobret danskene også lagmannsembetene; det var en attraktiv karrieremulighet når man ikke ville være fogd lenger, og lovverket ble i økende grad omformet etter danske lover, slik at danskene nå kjente lovene som gjaldt i Norge like godt som nordmennene. Nedgangen i antallet adelsmenn er et barometer på hvordan nordmennene ble skjøvet ut av store deler av eliten – først en halvering fra begynnelsen til slutten av 1500-tallet, så ble tallet ytterligere redusert til en åttedel av det opprinnelige på midten av 1600-tallet (til snaut 30 adelsmenn), og da var levningene oppblandet av danske innslag, i noen grad også tyske og andre innslag.
Ingen deler av den gamle norske eliten forble uforandret i disse åra.[48] De som ikke gikk opp i den dansk-norske adelen eller i geistligheten, gikk ulike veier. Noen få sønner fortsatte som fogder eller i andre offentlige stillinger, og atskillig flere døtre ble gift med danske lensherreklienter, som slik skaffet seg adgang til mye jordegods. Det store flertallet av de gamle norske elitefamiliene fortsatte i de følgende generasjonene som storbønder – noen av dem hadde verv som bondelensmenn, slik var de skjøvet nedover i samfunnspyramiden. Storbøndene utgjorde flertallet av de over 400 som i 1620-åra eide minst 10 skippund tunge landskyldverdi i jordegods. Var de ikke bondelensmenn, var de i det minste lagrettemenn, og medvirket enda mer underordnet i offentlig styre i lokalsamfunnet. Noen slekter var sterkt engasjert i handel og unngikk å bli rammet av favoriseringen av de danske lensherreklientene, særlig ved å bli kjøpmenn på de nye ladestedene. Bildet av alle disse forskjellige veiene som den gamle eliten tok inn i tidlig nytid utdyper poenget om at hele dette gamle norske elitemiljøet gikk i oppløsning som et kulturfellesskap. Genene ble derimot ført videre.
[30] Arup. Erik 1932, Danmarks historie, bd. 2. København; Friis, Astrid 1933-34, ”Kansler Johan Friis’ første år.” Scandia, bd. 6:231-327, bd. 7:167-246.[]
31 Fabricius, Knud 1932-34, Anmeldelse, Erik Arup, Danmarks historie II. Det 16. århundrede, (Dansk) Historisk Tidsskrift:323-69.[]
32 Tamm, Ditlev (red.) 2000, Dansk forvaltningshistorie, bd. 1. København.[]
33 Lind, Gunner 1994, Hæren og magten i Danmark 1614-1662. Odense.[]
34 Rian 1997, Den aristokratiske:77-110, 207-26.[]
35 ”Erik Munks forsvarsskrifter”, Historisk tidsskrift, bd. 4, 1877:289-326.[]
36 Rian 1997, Den aristokratiske:244.[]
37 Antagonistene Sars og Birkeland nærte begge motvilje mot Olav Engelbrektsson. Sars, Ernst 1912, ”Udsigt over den norske historie, tredje del”, Samlede værker, bd. 2. København-Kristiania:255-60; Birkeland, Michael 1922, ”Bidrag til Norges historie i det sextende aarhundrede”, Historiske Skrifter, bd. 2. Kristiania:81-93.[]
38 Aarflot, Andreas 1967: Norsk kirkehistorie, bd. 2. Oslo.[]
39 Rian 1997, Den aristokratiske:141-71; Bang, Anton Christian 1895: Den norske kirkes historie i reformationsårhundredet. Kristiania; Brohed, Ingmar (red.) 1990, Reformationens konsolidering i de nordiska länderna 1540-1610. Oslo.[]
40 Rian, Øystein 1995, Den nye begynnelsen 1520-1660, Aschehougs Norgeshistorie, bd. 5. Oslo:46-61.[]
41 Rian 1997, Den aristokratiske:351-82.[]
42 Petersen, Erling Ladewig 1980, Dansk social historie, bd. 3. København.[]
43 Tocqueville, Alexis de 1988, Det gamle regimet og revolusjonen. Oslo[]
44 Rian 1997, Den aristokratiske:111-39, 285-349.[]
45 Weidling, Tor 1998, Adelsøkonomi i Norge fra reformasjonstiden fram mot 1660. Oslo.[]
46 Petersen 1980.[]
47 Fladby, Rolf 1963, Fra lensmannstjener til Kgl. Majestets Foged. Oslo; Rian, Øystein 1997: Bratsberg på 1600-tallet. Stat og samfunn i symbiose og konflikt. Oslo[]
48 Rian, Øystein 2003, Embetsstanden i dansketida. Oslo.