1.5 Mekanismer og motiver

1.5 Mekanismer og motiver

1.5.1 Økonomisk teori som maktmiddel

Umulighetsteorem

Problemet med å benytte økonomisk teori som grunnlag for handlinger er at handlingene vil være en del av samfunnets virkemåte. Siden den økonomiske teorien skal gjenspeile samfunnets virkemåte har vi en selvreferanse.

Vi har en tilsvarende, eller egentlig mer subtil, sammenheng i matematikk/logikk. Gödels umulighetsteoremer sier at

1. Med et endelig system av symboler, prosedyreregler og aksiomatiske skjemaer som inneholder elementær tallteori og er konsistent, kan det gis regler for å finne en formulering slik at verken formuleringen eller dens negasjon er bevisbare i systemet.
2. For et slikt system er det ikke mulig å formulere et bevis for et utsagn om at systemet ikke er selvmotsigende selv om vi kan formulere utsagnet, men hvis systemet ikke var konsistent, kunne beviset formuleres.

Innen økonomi har vi Arrows umulighetsteorem. Litt forenklet kan det beskrives slik: Hvert individ har sin preferanseorden (nyttefunksjon). Problemet er å finne en generell mekanisme eller samfunnsmessig preferanseorden (velferdsfunksjon) basert på de individuelle preferanseordningene eller nyttefunksjonene slik at følgende ønskelige egenskaper er oppfylt:

1. Hvis alle deltakere foretrekker ett alternativ i forhold til et annet, skal samfunnet også foretrekke det samme.
2. Samfunnets velferdsfunksjon skal ikke bare følge preferanseordenen for et enkelt individ.
3. Hvis et individ forandrer sin preferanse ved å sette et alternativ høyere i preferanseordenen skal samfunnets preferanseordning bare endres ved å sette dette alternativet høyere, om den endres i det hele tatt.
4. Den samfunnsmessige velferdsfunksjonen skal være uavhengig av irrelevante alternativer ved at hvis man ser på et delsett av alternativer skal de ha samme orden som de har innen en ordning av alle alternativer.

Arrows teorem går ut på at det ikke er mulig om samfunnet består av minst 2 medlemmer og det er minst tre alternativer.[11]

I begge disse problemformuleringene er det selvreferanse som er problemet. I forhold til konkurranse og økonomi kan selvreferansen komme inn på flere måter, blant annet ved at vi:

1. Forutsetter adferd som er konsistent med konkurransens virkemåte, som for eksempel at bedrifter maksimerer profitten og at folks preferanser i konkurransesituasjonen også vil gjelde i situasjoner uten konkurranse.
2. Tar utgangspunkt i en løsning med konkurranse og viser at forandringer bort fra en slik løsning gir en eller annen form for tap.

Det viktigste er imidlertid at vi har ulike interesser av hvorledes økonomien bør virke. Vi har derfor ulike ønsker om hvorledes teorien bør se ut. Det behøver ikke være mer komplisert enn at vi ønsker ulike sider av teorien videreutviklet. I alle tilfelle vil økonomisk teori bli et maktmiddel. Det vil være en fordel om alternative betraktningsmåter eller utgangspunkt ble utredet. Mange av sammenhengene ville likevel være felles fordi de faktisk har vist seg nyttige.

Konkurranseparadigmet

Forholdet mellom den vekten som blir lagt på konkurransens positive sider og de mer problematiske sidene har variert innen økonomisk teori som i samfunnet ellers. Fra 1930-åra fram til 1970-åra var det problemene innen makroøkonomien som var viktigst i kritikken av markedet. Et svar var da at man brukte offentlig etterspørsel til å rette opp mangler i den private etterspørselen. Dette var en av flere grunner til at offentlig sektor økte sin andel av den samlede økonomien. Den styringen man ønsket med makroøkonomien førte i tillegg til mikroøkonomisk styring i form av regelverk.

De negative reaksjonene på dette skyldtes både problemene på de enkelte markedene og at man generelt mente at staten var blitt for stor. En regulering som forsøker å holde igjen på markedenes utvikling, for eksempel et etterspørselspress, trenger stadig fornying fordi aktørene vil finne veier rundt reguleringene. De som hadde nytte av reguleringene ville gjerne holde på dem og var redde for endringer. Spørsmålet om styring og effektivitet ble derfor påtrengende fra slutten av 1960-åra og framover (se punkt 1.5.2).

På den andre siden var det et stigende antall som så seg tjent med oppheving av reguleringer. Det gjaldt blant annet de som hadde skaffet seg verdier, for eksempel bolig, ved hjelp av regulerte markeder og ville realisere verdiene. Det var også grupper av dem som hadde egne ressurser i form av utdannelse og formue (eventuelt arvet), som mente de ikke trengte den beskyttelse som lå i reguleringene.[12]

At konkurranseparadigmet har fått en sterkere stilling er derfor ikke vanskelig å forklare. (Se også punkt 5.2.) Noen andre momenter kan imidlertid bidra til en forståelse av den praktiske gjennomføringen. Det gjelder forholdet til makroøkonomien (se punkt 1.5.2), fagforeninger og profesjoner (se punkt 1.5.3) og EU/EØS (se punkt 1.5.4 og vedlegg B).

1.5.2 Effektivitet og styring

Motstanden mot regulering kom både fra næringsdrivende og andre private som ønsket seg forenklinger, og fra deler av byråkratiet som følte seg maktesløse overfor personer og firmaer som i stadig større grad fant veier rundt reguleringene. I Norge la motstanderne av regulering mest vekt på den mikroøkonomiske effektiviteten. I USA ble det også lagt betydelig vekt på makroøkonomiske virkninger. Tilbudssideøkonomi har som et viktig element at om markedene er effektive med stor tilpasningsevne, vil ikke øket etterspørsel øke inflasjonen vesentlig. Det er hovedsakelig Finanskomiteens leder Siv Jensen som indirekte forfekter en relativt ren tilbudssideteori og mener skattelette og deregulering lang på vei vil løse også de makroøkonomiske problemene.[13] Finansminister Per Kristian Foss synes å legge vesentlig mer vekt på budsjettbalansen.

Det var flere områder der det var stor enighet om behovet for styring av markeder, for eksempel på grunn av forurensning. I mange tilfelle vil det være enklere, mer treffsikkert og mer effektivt å styre via prismekanismen, det vil si avgifter og subsidier, enn med hjelp av regulering. Det er imidlertid et problem at mange av de som primært legger vekt på dette også er motstandere av avgifter og subsidier enten prinsipielt eller i praksis.

1.5.3 Fordeling, fagforeninger og profesjoner

Fra økonomisk synspunkt er fordeling av belønning det sentrale motivet for aktivitet. Det er likevel ikke så rart at fordeling ofte er et svakt punkt i økonomiske modeller. Om mange mikroøkonomiske modeller sies det at de løser effektivitetsproblemet, men ikke klarer å behandle fordeling. En del økonomer henviser da fordeling til den politiske sfære. I vår sammenheng er det imidlertid viktig å forstå at endret fordeling er en virkning av omleggingen og derfor må tas med som et viktig motiv for omleggingen.

Fristilling av statlige selskaper i form av særlovsselskaper eller statlige aksjeselskaper er blant annet gjort for at de skal hevde seg bedre i konkurransen. Privatisering har mindre betydning i denne sammenhengen og har ikke nødvendigvis noen innvirkning på konkurransen. Den vil imidlertid påvirke fordelingen av inntekt og formue ikke bare for ansatte, men også for kjøpere. Om markedet virket perfekt skulle det ikke være mulig å oppnå noen renprofitt ved å kjøpe offentlig virksomhet som er til salgs.[14] Konkurransen ville presse prisen så lavt at forventet avkastning ville bli som for andre kapitalplasseringer. Normalt vil det imidlertid knytte seg et par usikkerhetsmomenter til kjøp av offentlige virksomheter. Det gjelder både en politisk risiko og/eller risiko med regulering som alltid er relevant for privatiserte virksomheter. Et problem er at myndighetene opptrer både som selger og som regulator i etterhånd. På den andre siden har kjøperne også muligheter for å påvirke opinionen og politikerne. Mulighetene til å tjene penger for nye eiere ligger både i bedre forståelse av politikk og i muligheten til å påvirke politikken. Vilkårene for salg blir viktige.

En god del av motivene for omleggingen gjelder overføring av mer ressurser til enkeltbedrifter og enkeltindivider eller grupper av individer og bedrifter. Dette behandles her hovedsakelig i forhold til de enkelte sektorene. (Se i tillegg boks C om rent-seeking.) Forholdene på arbeidsmarkedet er imidlertid spesielle og trenger en egen behandling.

Arbeidsmarkedet er stort og spesielt. Her er det de som vanligvis etterspør, det vil si arbeidstakerne, som er tilbyderne. De er mange. Det er langt færre på etterspørselssiden. Denne asymmetrien er avhjulpet av et unntak i forhold til konkurranselovene. Arbeiderne har, etter en viss kamp, fått lov til å danne monopoler i form av fagforeninger og de har maktmidler i forhold til boikott og streik. Slik samlet opptreden er forbudt for bedrifter når de selger sine produkter.

Dette er viktig for fordelingen av inntekt. Vi ser også at profesjoner som det er mangel på og som har egne organisasjoner, har klart å få relativt gode lønnsvilkår. Profesjoner har makt i den grad andre ikke kan utføre det samme arbeidet og det er relativt få personer innen profesjonen i forhold til etterspørselen. Kamp mellom ulike profesjoner og ikke minst kontroll med profesjonsutdanningen blir virkemidler for god avlønning, men kan vanskelig kalles en god markedsløsning, og er i tillegg ofte lite effektivt.

I Storbritannia, hvor oppdelingen i fag har gått mye lenger enn i Norge, var kampen mot fagforeningene en viktig del av den konservative Thatcher-regjeringens framstøt for mer konkurranse. I Norge, hvor vi delvis har hatt felles organisering innen bedriftene, har kampen mot fagforeningene vært mindre fremtredende. Etter som utdanningsnivået stiger har imidlertid profesjonene i Norge fått større betydning. Et bidrag til bedre konkurranse ville trolig være fagforeninger som var mindre basert på de ansattes individuelle faglige profesjonelle tilknytning og mer på bedriftstilhørigheten. Det ville trolig gi sterkere fagforeninger, som bedriftseierne kanskje ville mislike, men det ville gi mindre profesjonskamp og andre former for ”rent-seeking”.

Dette er ikke minst viktig innen offentlige virksomheter hvor profesjoner og formelle roller har stor betydning. Et problem i denne sammenhengen er at ledere i virksomheter ofte har en akademisk fagbakgrunn med tilhørende organisering. Det gjelder spesielt i departementene som utreder og eventuelt overvåker hvordan mikroøkonomien virker. Gjensidig anerkjennelse av hverandres profesjoner er en form for allianse som står i motsetning til profesjonskampen og som også vil gi mer markedsmakt til profesjonene, både hver for seg og samlet.

Både arbeidslovgivning og tariffavtaler er forskjellige for offentlig og privat sektor. Det er i tillegg opprettet en egen arbeidsgiverorganisasjon for fristilte statlige virksomheter. Endringer i organiseringen av offentlige virksomheter vil derfor påvirke inntektene og arbeidsvilkårene for de ansatte. Det er ofte pensjonsordningene som avviker mest. Det gjelder både tekniske løsninger og finansieringen. Særlig det siste kan gi vanskeligheter for den fristilte bedriften i form av skjulte forpliktelser.

Det er to ulike aspekter ved forskjellene i lønn og pensjonsordninger.

• De fleste ansatte vil se fristilling og den tilhørende endring i tariffavtale som forverrede vilkår, som kan bekjempes via fagorganisasjon og liknende.
• For at den fristilte virksomheten skal kunne konkurrere kan den vanskelig ha særlig høyere lønnskostnader enn konkurrentene. Ansatte vil derfor i mange tilfelle faktisk ha interesse av en lønnsreduksjon. I den forbindelse er pensjoner et eget problem. Det er ikke nødvendigvis enkelt å få tilpasset ansattes rettigheter og finansieringen av dem slik at lønnskostnader for det privatiserte selskapet blir de samme som for private selskaper.

Resonnementet ovenfor gjelder for det store flertallet av ansatte. For ledere er det noe annerledes. Tradisjonelt har det vært høyere lønninger for ledere i privat virksomhet enn i offentlig sektor. Ledere i offentlig virksomhet kan derfor normalt oppnå lønnsøkning ved fristillingen (se punkt 5.3).

Det har vært en del framstøt for å redusere transaksjonskostnadene ved skifte av jobb. Hensikten har vært å gjøre arbeidsmarkedet mer effektivt ved å øke mobiliteten. Det vil bidra til mikroøkonomisk effektivitet fordi det blir lettere å få tilsatt passende arbeidskraft. Også makroøkonomisk får man en gevinst ved at det blir mindre friksjonsledighet (ledighet mellom jobber) og regional ledighet.

Det har vært noen forbedringer på dette punktet både i nasjonal og EU/EØS-sammenheng. Det gjelder spesielt rettigheter i forhold til pensjoner og helsetjenester, men også anerkjennelse av utdanning. Liberaliseringen av boligmarkedet har også bidradd til at det er blitt lettere å flytte. På den annen side har det i løpet av de fire siste tiår blitt mange flere familier med to lønnstakere og i mange tilfelle to spesialiserte jobber, noe som gjør det vanskelig for en av dem å flytte.[15]

1.5.4 EU, EØS og WTO

Tilpasning til EU kan sees som motiv for omleggingene på tre måter:

1. Tilpasningen kommer som en følge av EØS-avtalen, og noen av endringene var en del av den opprinnelige EØS-avtalen. I tillegg kommer nye direktiver i EU innen det området som dekkes av EØS-avtalen og som det ikke legges ned veto mot i EØS-komiteen.[16] Her må vi også regne inn noen vedtak i EFTAs overvåkningsorgan ESA, EU-domstolen og EU-kommisjonen som gjelder regeltolkning, men som har karakter av at domstoler skaper lov. Dette er blitt et nytt redskap for bedrifter som vil påvirke offentlig, spesielt kommunal, virksomhet.
2. Tilpasning til EU i forkant av utviklingen innen EU, hovedsakelig for å påvirke vedtak innen EU. Det gjelder spesielt energisektorene.
3. Politisk motivert tilpasning for å gjøre omstillingen til EU-medlemskap mindre og dermed øke sjansene for et medlemskap. Muligheter for å lære av EU og interessefellesskap med maktsentra i EU kan også ha betydning.

Det er da interessant å se hvem som har interesse av medlemskap i EU, enten økonomisk og/eller politisk. Dette er ikke noe enkelt spørsmål, men går ut over rammen for denne rapporten. Spørsmålet kan forenkles ved å se EU-tilpasning som et separat motiv.

EU/EØS er imidlertid også viktige virkemidler i konkurransesammenheng. I EU/EØS systemet er det flere organer som er relevante i forbindelse med konkurranseovervåkning, både EFTAs overvåkningsorgan ESA, EU-kommisjonen og EFTA- og EU-domstolene. De har visse former for myndighet også innen Norge og kan i forhold til Konkurransetilsynet betraktes både som overordnet og som supplement i internasjonale saker.

Betydningen er imidlertid vesentlig større når det gjelder utformingen av konkurransepolitikken, ikke minst i forhold til offentlige virksomheter (se 4.3 for en oppsummering).

Verdens Handelsorganisasjon (WTO) gjennomfører nå en runde forhandlinger om handel med tjenester. Her er Norge allerede medlem, så medlemsskap i WTO er ikke noe mål på samme måte som EU-medlemskap er det for noen. Til gjengjeld er det kanskje for tiden et sterkere virkemiddel. Det som blir resultatet her blir varig.[17] Sittende Storting kan derfor få en relativt stor makt (se punkt 4.3).

1.5.5 Hjelpemidler til konkurranse

Både statsadministrasjonen, fylkeskommuner og kommuner har arbeidet med utvikling av styrings- og ledelsesfunksjoner. En del av dette arbeidet inneholder elementer som også kan brukes som hjelpemidler til utvikling av konkurranse.

Et viktig element er oppdelingen av offentlig virksomhet i ulike institusjonelle enheter. Det har for det første gitt grunnlag for å skille ut institusjoner som kan gis en annen status og tilknytning til den offentlige sektoren. I tillegg har det gitt ansatte og politikere øvelse i den nødvendige samhandling med slike mer eller mindre løsrevne enheter. Her er det mye igjen å lære for alle parter.

En viktig del i denne samhandlingen er forholdet mellom produksjon og ressurser i form av penger eller arbeidskraft. I privat sammenheng bruker man avtaler i ulike varianter. Variasjonene er imidlertid større i offentlig sammenheng fordi ikke alle enhetene er selvstendige rettssubjekter. Flere og flere enheter er imidlertid delt opp i selvstendige rettsubjekter.

Uansett hvilke ord som brukes er det ofte snakk om ytelse og motytelse, og i økonomisk sammenheng har det samme funksjon som en avtale selv om den juridiske formen kan være noe annet. Det vi er ute etter er sammenhengen mellom ytelse og motytelse. To eksempler:

• Et tildelingsbrev fra Undervisnings- og forskningsdepartementet til en høgskole er tilsynelatende ensidig, men det er snakk om penger som høgskolen skal bruke til produksjon.[18] Hvilken produksjon er delvis spesifisert i tildelingsbrevet, men bakenfor ligger lover og generelle regler, som for eksempel avtaler med de ansattes organisasjoner fremforhandlet av staten. I tillegg går departementet ut fra at ledelsen og ansatte i høgskolen har interesser som også styrer produksjonen.
• En konsesjon, eksempelvis for Posten Norge eller TV2, spesifiserer på liknende måte en produksjon, i begge disse tilfellene blant annet landsdekkende virksomhet. Selv om motytelsen i noen tilfelle og i mindre grad er penger, er det tillatelsen eller retten til å drive en virksomhet som er viktigst fordi den kan gi større inntekter.

Både tildelingsbrevet og konsesjonen har egenskaper som skriftlige avtaler eller kontrakter. Det er derfor interessant at en interdepartemental arbeidsgruppe nedsatt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet har utredet bruk av kontrakter mellom statlige enheter også der det ikke er snakk om konkurranse.[19]

Selv om utredningen ikke er beregnet på konkurransesituasjonen, kan noen av konklusjonene være relevante også i slike sammenhenger fordi kravene til kontrakter må være minst like sterke når det er flere konkurrenter.[20]

• Spesifikasjon
  ”Arbeidsgruppen slår fast at dersom kontraktsstyring skal være aktuelt, må det være mulig å formulere omfang og kvalitet. Videre må det være mulig å måle at bestilleren får det avtalte kvantum og kvalitet til prisen som ble fastsatt.”
  Flere av de problemene som nevnes i tilknytning til de enkelte sektorene i kapittel 3 har sammenheng med dette problemet.
• Sanksjoner
  ”... gruppen [har] kommet til at vanlige kontraktsrettslige misligholdsbeføyelser (sanksjoner) som tilbakebetaling og retting ikke vil være hensiktsmessig når oppdragstaker har få eller ingen oppdrag ved siden av den aktuelle kontrakten”
  Problemet er at oppdragstakeren bare blir dårligere stilt for å oppfylle leveransen i framtiden om ressursene til å gjøre det blir redusert (se punkt 3.11.4 om NSB). Likevel kan det være viktig med økonomiske sanksjoner fordi oppdragstaker ellers kan spekulere i å spare midler ved ikke å oppfylle kravene (se Seip 2001a om Posten Norge).
• Rolleblanding
  ”Arbeidsgruppen har kommet til at eierrollen og bestillerrollen ikke bør blandes, fordi summen av eierstyring og kontraktstyring kan gi svært detaljert og sterk styring.”
  Arbeidsgruppen legger mest vekt på friheten for tjenesteprodusenten og lederen av virksomheten, men det er også mulig å vise til uklarhet for et bakenforliggende demokratisk organ. Det er imidlertid nødvendig å peke på at dette kan føre til økte transaksjonskostnader (se boks I), fordi det trengs ekspertise et ekstra sted i statsadministrasjonen.
• Hensiktsmessig bruk av kontrakter
  ”Arbeidsgruppen har kommet til at det er hensiktsmessig å bruke kontrakter på områder der det er behov for klarere/fastere budsjettrammer, der det er mulig å sette klare resultatkrav, der virksomheten er gitt større frihet, hvor mulighetene for å innføre insentiver er gode og hvor det er mulig å skille eierrollen fra bestillerrollen.”
  Fordi det er nødvendig med kontrakter ved konkurranseutsetting blir dette minimumskrav for konkurranseutsetting. Jeg vil imidlertid ta forbehold i forhold til punktet om klarere/fastere budsjettrammer hvis dette utelukker stykkpriskontrakter. Stykkpriskontrakter kan være et nyttig instrument om de baseres på marginalkostnader og ikke på gjennomsnittskostnader.

Kontrakter er selvsagt viktig i bruk av konkurranse i forbindelse med offentlig virksomhet. Man må avtale hva som skal leveres og til hvilken pris. Konkurranseutsetting og anbud er imidlertid ikke nye elementer i offentlig virksomhet. Det har vært mye brukt i bygg og anlegg. Ettersom kontraktstyring er blitt utviklet og brukt på flere områder, kan man lettere ta i bruk anbudskonkurranser på stadig flere områder.

Ved å bruke underleverandører på denne måten gjør man omtrent det som i privat sektor har gått under navnet ”outsourcing.” Dette er ofte en praktisk måte å ordne produksjon på. Det var da også meget populært som rasjonaliseringstiltak i en del større bedrifter der man opplevde problemer med interne leveranser.

For eksempel har det lenge vært slik at mange har vært usikre på investeringene og kompetansen i IT-avdelinger og derfor benyttet underleverandører for datatjenester. Dette eksemplet viser imidlertid tydelig et problem med underleveranser. Mange bedrifter fant nemlig at de tapte kunnskaper om IT. Det medførte problemer på flere områder. Det var ikke kunnskaper i bedriften til å se hvorledes IT kunne brukes strategisk. Man hadde dårlige kunnskaper i bedriften i forhold til anbud, kontrakter og oppfølging. Disse problemene gjorde outsourcing mindre populært i privat sektor. I noen tilfelle fant man at man også måtte outsource bedriftens relasjon til underleverandøren.

Disse problemene har vært tydeligst på kunnskapsbaserte områder, som IT, men det gjelder i praksis også mange andre typer underleveranser.

Fristilling kan ta flere former, men det viktigste er at virksomheten ikke inngår i offentlige budsjetter annet enn med nettostørrelser. Dette gjør at virksomheten lettere kan delta i konkurranse mer eller mindre direkte med privat virksomhet.

Privatisering behøver ikke å bety så mye for konkurransen om virksomheten allerede har en reell fristilling. I styrings og maktsammenheng er det imidlertid et vesentlig skille når det kommer inn private aksjonærer. Da kan ikke den offentlige eieren uten videre gi instrukser. Selv om flertallet av aksjene er offentlige, kan ikke dette flertallet forfordele mindretallet. Det er i praksis mindre viktig å ha over 50 prosent av aksjene enn å ha blokkerende mindretallsposisjoner. Fordi staten er en så stor aktør er det faktisk vanskelig å bruke makten som ligger i store aksjeposter. Det gjelder særlig i en periode med privatisering i form av salg av aksjeposter i store selskaper. Fordi potensielle aksjekjøpere kan la seg skremme av aktivistisk adferd fra staten, er det svært lite staten kan gjøre, fordi det ellers ville være vanskelig å selge flere aksjer.

Det viktigste hjelpemidlet for konkurranse er imidlertid lovreguleringen av markedene sammen med overvåkning av konkurranseforholdene. Det er nødvendig i alle markeder. Se kapittel 4 for en drøfting av institusjonene som virker inn på konkurransen.

[11] Kritiker påpeker at hvis man ekskluderer fra irrelevante alternativer (i pkt 4) de som kan gi sirkulær avstemning, vil problemet la seg løse. Etter min mening kan man ikke det, fordi slike problemer faktisk oppstår fra tid til annet, for eksempel i Stortinget ved avstemningen om Gardermoen som hovedflyplass.[]

12 ”Social democracy is, in part, a victim of its own success. The children of workers who get university educations and professional jobs do not have the same loyalty to the social democratic party, nor the same interest in redistributive policies, as their parents. When the society is wealthier and people have greater material security, they value social insurance programs less” (Moene and Wallenstein 1992:30).[]

13 Strøm (2002) viser at økte skatter også kan øke arbeidstilbudet i noen sammenhenger. []

14 Renprofitt er avkastning ut over belønning til kapitalen.[]

15 Dette er blitt tydelig i forbindelse med regjeringens forslag om å flytte åtte statlige tilsyn ut av Oslo (se vedlegg A). Transaksjonskostnadene blir store både for de som ikke kan flytte og for institusjonene som må skaffe seg ny spesialisert arbeidskraft. Det er forbausende at Regjeringen ikke reduserer disse kostnadene ved en opprettelse av filialer eller nye hovedkontor, for så å bruke en gradvis overflytting av stillinger. Statistisk sentralbyrås kontor på Kongsvinger ser ut til å være vellykket både i distriktsperspektiv og for virksomheten selv som fikk tilgang til billigere arbeidskraft utenfor Oslo.[]

16 Vetoretten i EØS-komiteen kan kanskje ha hatt litt betydning som trussel, men den har antakeligvis nesten ikke hatt det. Det er kanskje symptomatisk at Konkurranselovutvalget ikke nevner EØS-komiteen og vetomuligheten ved gjennomgangen av EU’s innvirkning på norske regler (s. 28).[]

17 I følge et foredrag av M. Moore lagt ut på Utenriksdepartementets hjemmesider gjelder følgende: ”Enhver forpliktelse kan trekkes tilbake eller endres etter at den har vært i kraft i tre år. Det kan på anmodning bli nødvendig å forhandle om "kompensasjon" for medlemmer hvis handel blir berørt av dette. Det er ikke snakk om penger slik det av og til har vært påstått, men rett og slett at forpliktelsen som trekkes tilbake, erstattes med en annen av tilsvarende verdi” (Moore 1999). Dette er mer bindende enn penger fordi det er begrensninger på hvor mange markeder som kan frigis. Politisk vil antakelig de som ønsker å stramme inn på liberalisering i en sektor også gjerne gjøre det i andre sektorer og unngå ytterligere liberalisering.[]

18 Departementet forutsetter også en viss egenfinansiering, se punkt 3.16.[]

19 Moengen mfl. 2001.[]

20 Alle sitater er fra utredningens sammendrag.