2.5 Styringsproblemet
En fordel med markeder er at de ikke behøver å styres – hvis de fungerer. De vil tvert i mot gi styringsdata i form av relevante priser for de delene av økonomien som må styres helt aller delvis. Fordelene med marked er særlig tydelige når det er mange varer: styringsproblemet øker med kvadratet av antall varer. Det sies at kommandoøkonomien i Sovjetunionen fungerte bra fram til omkring 1960 da samfunnet ble for komplisert for planleggingsverktøyene.[25]
Vi ser de samme problemene innad i store virksomheter. Noen konserner har valgt å forenkle driften ved å selge unna noen bedrifter, for å kunne konsentrere seg om færre relasjoner.[26] En annen løsning har vært å lage interne markeder, eller mekanismer som likner interne markeder, ved bruk av interne priser som en del av kommunikasjonen mellom ulike deler av en virksomhet. Det er ikke enkelt, og interne priser ser ofte ut til å være ineffektive fordi de baseres på gjennomsnittskostnader i stedet for marginalkostnader.
Effektive markeder kan også styres indirekte via avgifter, subsidier og kjøp for å korrigere for svakheter i disse markedene eller for uønskede indirekte virkninger.
Et problem med markeder er å få dem til å fungere etter hensikten. Det krever styring, både for å få dem til å virke og for å eventuelt få dem til å virke ut fra definerte politiske mål.
Mange av styringsproblemene er generelle og gjelder for de fleste markedene. Det gjelder hovedsakelig to forhold: informasjon og konsentrasjon. De delene av informasjonsproblemet som gjelder individuelle kunder behandles som en del av transaksjonskostnadene (se boks I). De mer generelle informasjonsproblemene hører hjemme i forbindelse med markedsføring. Markedsføring kan gi grunnlag for monopoldannelser. Denne delen av markedsføringen er ikke direkte styrt, men de generelle kravene til markedsføring i lovverket gir begrensninger på feilaktig informasjon i markedsføringen.
Lovgivningen har særlig konsentrert seg om konsentrasjon av selgere. Konkurransetilsynet som er håndhevingsorgan har også mer makt enn håndhevingsorganene på markedsføringssiden, bl.a. Forbrukerombudet (se punktene 4.2 og 4.4).
For noen av de sektorene hvor det offentlige har vært involvert, har vi i tillegg de problemene som knytter seg til selve begrunnelsen for det offentlige engasjementet, for eksempel fordelingsspørsmål, og de ulike formene for markedssvikt.
Mange av sektoreksemplene som behandles i kapittel 3, for eksempel 3.7 og 3.14, viser imidlertid at det ikke er enkelt å styre indirekte via markeder.
[25] Kommandoøkonomi brukes ofte som skjellsord. David Nagell fra Palm og tidligere Apple (begge konkurrenter til Microsoft på blant annet operativsystemer) beskriver Microsoft som en kommandoøkonomi som forsøker å kontrollere alle aspekter av utvikling fra sentrum. ”It specifies exactly what should go into the hardware so that it is very difficult for suppliers to differentiate” (Personal Computer World February 2003:23). Her er det riktignok en mulig motpost i stordriftsfordeler ved at mange konsentrerer seg om en standard, men Microsoft ser vel ut til å ha gått vel langt i retning av å tvinge sine kunder inn i sitt mønster. Teknisk sett er det også mange svakheter med Microsofts løsninger.[]
26 Slagordet ”core competence” var betegnende.