3.13 Media

Mediesektoren er et spesialtilfelle i forhold til emnet for denne rapporten. På de ene siden er media en næring som andre. På den andre siden er media en viktig del av dagens forhandlingsøkonomi.

Største delen av mediesektoren er privat, noe med tilskudd fra det offentlige i form av avisstøtte, noe offentlig som NRK og noe underlagt konsesjon som TV2 og P4. Manøvrering i forhold til det offentlige er derfor viktig for mange i næringen. I 2002 så vi eksempler på vellykket manøvrering fra TV2 og Kanal4, mindre vellykket fra P4 som mistet konsesjonen. Det at P4 tapte kom overraskende på mange, ikke minst P4. I konsesjonen lå det en viss sperre mot konkurranse med et fortrinn for P4 til fornyet konsesjon. Når P4 tapte kan det sees som uttrykk for at konkurransen ga et bedre resultat enn et fortsatt P4. Det er imidlertid usikkert om det kunne vært flere og kanskje bedre konkurrenter om P4 ikke hadde hatt et fortrinn som gjorde det risikofylt for andre å gå inn med konkurrerende bud.

Konkurranseformen med periodiske anbud for konsesjoner innebærer problemer, og store transaksjonskostnader. Etter avgjørelsen har ikke P4 noe incentiv til å drive godt i forhold til publikum og særlig ikke i forhold til myndighetene. Selskapet vil trolig også få bemanningsproblemer ettersom mange ansatte kan fortrekke å se seg om etter ny jobb før konsesjonen faktisk går ut i slutten av 2003. I 2004 er det så mulig at arvtakerne vil ha oppstartproblemer.

En begrunnelse for konsesjonene til TV2 og P4 er at man til gjengjeld for konsesjonene kan kreve landsdekning. Prisen for landsdekning blir altså redusert konkurranse og mer ineffektiv rent-seeking. Landsdekningen, spesielt i form av dekningen i grisgrendte strøk, er et eksempel på store faste kostnader (se boks H). Det kan da stilles spørsmål om det kanskje ville være plass, det vil si økonomi, til å dekke de faste kostnadene, til mer enn én privat landsdekkende kanal i TV og/eller Radio.[91] Hvis etterspørselen etter reklametid i radio øker, kan svaret endres over tid.

Det er imidlertid vanskeligere å få til dekning av store faste kostnader med to deltakere i et marked. Konkurransen mellom dem kan drive prisene, på reklame i dette tilfellet, så langt ned at det blir underskudd i et eller begge selskapene og dermed en ustabil situasjon (se boks H).

Eierskap i media er ansett som viktig ikke bare i konkurransesammenheng, men også i forhold til makt og demokrati. I den forbindelse har vertikal integrasjon vært lite diskutert (se boks M).

Boks M: Vertikal integrasjon i media.

Vertikal integrasjon lager et spesielt problem i media. Mor- eller datterselskap kan lett bli objekt for mediets egen journalistikk, dvs. at de rapporterer om seg selv. Vi kjenner dette fra partipressen. Følgende to eksempler, henholdsvis mor- og datterselskaper, har en mer økonomisk dimensjon.

The Economist er et velrenommert tidsskrift. Det eies av et stort firma, Pearson, som det av og til kan være naturlig at bladet omtaler. Det er viktig for The Economist å holde på sitt renommé og bladet gjør derfor oppmerksom på eierforholdet hver gang det omtaler selskapet.

2) TV2 har eid deler av idrettslagene Tertnes og Brann. Det reiser interessante spørsmål i teorien. Det er ikke vanskelig å tenke seg en mulig informasjonsflyt til morselskapet, favorisering av idrettslaget reportasjemessig og muligheter til å påvirke avtaler mellom håndballen og media. I praksis har det nok vært mindre problemer fordi kjøpet antakelig hadde sammenheng med TV2s lokalisering i Bergen og/eller personlige interesser fra ledere i TV2. Kjøpet var derfor ikke gjort for å utnytte noen mulig økonomisk fordel, og det ser heller ikke ut til å være utnyttet i slik sammenheng. Den nåværende sjefen i TV2 ønsker visstnok å selge aksjene i Tertnes og også i Brann fordi han ikke mener det er noe naturlig eierskap.

Ingen av disse kan betraktes som særlig problematiske, men det er ikke vanskelig å tenke seg situasjoner der konkurransen kunne bli skadelidende. For eksempel ville det være problematisk om en avis eide et plateselskap eller en kinobedrift og ikke gjorde oppmerksom på det i forbindelse med anmeldelser, eller om NRK fortsatt eide Programbladet.

Bokbransjen er i endring og det at forlag eier bokhandler kan sees som et problem med vertikal integrasjon på samme måte som ovenfor. Det er også et spørsmål om stordriftsfordeler her og muligheter for sterke konsentrasjoner, ikke minst internasjonalt.

Media er også eksempel på at stor teknologisk utvikling kan lage vansker i forhold til konkurransen. Flere av utfordringene i sektoren gjelder avhengighet og terskler i etterspørselen. Økonomien i innføring av ny teknologi gjelder i stor grad det å få mange nok til å anskaffe den relevante teknologien på etterspørselssiden.

I noen tilfelle er det en konkurranse mellom standarder. (Se boks N for en diskusjon av forholdet mellom standarder og rettigheter.) Dette er imidlertid ikke en konkurranse som nødvendigvis medfører at ”den beste” vinner. VHS standarden for videobåndspillere var teknisk dårligere enn konkurrenten, men vant fordi denne standarden var, og er, knyttet til mange flere filmrettigheter. Det vil si at forbrukerne kjøpte VHS videospillere fordi de kunne få flere filmer på den måten.

Mange av standardene her er internasjonale, og resultatet kommer av konkurranse i mange land på en gang. Konkurransen om standarder blir til dels formalisert på nasjonal basis, med den følge at man internasjonalt får ulike standarder. De ulike analoge TV-standarder, hovedsakelig NSCT og PAL, er et eksempel, og kampen om digitale TV-standarder er meget interessant.

Foreløpig har det vært vanskelig å få innført digital TV i stor skala. Det skyldes både problemet med standarder og spørsmål om rettigheter. Det viktigste er imidlertid at det er vanskelig å få tilstrekkelig mange til å skifte TV-apparater raskt nok. I mange land har de måttet gi opp, men NRK og TV2 tror imidlertid de kan få det til. Det krever samarbeid og tillatelse fra myndighetene til å slutte med å sende analoge signaler. I tillegg vil de subsidiere mange av de ”boksene” som må til for at gamle apparater skal kunne ta inn de nye digitale signalene. Selv om dette ser ut til å være en god løsning for å komme over et terskelproblem - og dermed må regnes som et effektiviseringstiltak - kan det på lenger sikt ha som virkning at markedsstrukturen blir fastlåst fordi det blir dyrere å komme inn på markedet for nye potensielle konkurrenter. Koding av digitale TV-sendinger vil også redusere valgmulighetene for konsumentene og gjøre det lettere å ta betaling for produsentene. For noen vil det være en fordel fordi de faktisk kan og vil betale for kvalitet. Hvordan det blir med valgmulighetene som kommer av at analoge signaler faktisk krysser landegrenser til en viss grad, er det vanskelig å forutsi, men det vil være fristende for leverandører å stoppe slik lekkasje.

Konklusjonen er derfor at på mediesektoren, hvor det alltid har vært konkurranse, er det nå mer forhandlinger enn noen sinne, og det er blitt vanskeligere å bruke konkurranse. At antallet medieområder har øket og kan øke mer, spesielt via Internett, lager på den annen side noe mer konkurranse. Overvåkning av konkurransen blir både mer nødvendig og vanskeligere. Statens bruk av monopoler, som TV2 og kanal 4, for å få til landsdekkende nett fremmer ikke konkurransen, men er antakelig billigere for staten enn andre løsninger.

[91] Fremstillingen er litt forenklet fordi det også kommer en konsesjonstildeling for et digitalt landsdekkende radiotilbud. Det ser også ut til at P4 vil søke den konsesjonen. Det vil bli en viss konkurranse mellom to landsdekkende kanaler, en digital og en analog. Konkurransen er imidlertid avhengig av at lytterne har tilgang til begge teknologiene. Det vil, i alle fall de nærmeste årene, i praksis være få som vil ha det og kanalene vil nok treffe forskjellig publikum.

Opp Forrige Neste Tittelside Innhold

Publisert 25. nov. 2010 13:52