3.16 Konsulentmarkedet
Konsulentmarkedet er i virkeligheten svært mange markeder, dels delt etter fag, dels etter type institusjon. En del private selskaper, spesielt de store som opererer i det internasjonale markedet, ligger relativt høyt i pris. Offentlig sektor er ikke noen stor etterspørrer etter slike tjenester. På et lavere prisnivå ligger også en del private rene konsulentselskaper og noen virksomheter og organisasjoner som selger konsulenttjenester som et biprodukt, eventuelt rettet mot medlemmer i egen organisasjon.
Felles for konsulenttjenester er at man kjøper og selger kunnskap. Dermed har vi allerede en form for markedssvikt. Det ideelle markedet forutsette jo full informasjon. Dette er tydelig når man ser på et marked som i stor grad inneholder konsulenttjenester, som informasjonsteknologi. Innen informasjonsteknologi har det i private virksomheter, og i litt mindre grad i offentlig virksomhet, lenge vært et betydelig innslag av ”outsourcing”, det vil si å kjøpe hele IT-tjenesten eller deler av den fra spesialiserte firmaer. Det har imidlertid vist seg at mange firmaer mener de taper kunnskap på denne måten og derfor har brakt mer av IT-virksomheten tilbake til selskapet. Staten vil kunne erfare lignende tap av kompetanse, også uten for IT-området, når den åpner for mer anbudskonkurranse for statlige tjenester.
Staten er en viktig aktør i konsulentmarkedet, ikke bare som etterspørrer, men også fordi mange statlige virksomheter tilbyr slike tjenester. Dette tilbudet har øket i den senere tid og må forventes å øke ytterligere. Noen stiftelser er skilt ut fra statlig forvaltning for å få et skille mellom forvaltning og tjenesteyting. Universiteter og høgskoler har fått et inntektskrav som for mange fag innebærer at man må tjene penger i konsulentmarkedet. Det er varslet ytterligere økning i slike inntektskrav. Mange forskningsinstitutter tilbyr oppdragsforsking som ligger nær opp til konsulentvirksomhet og ofte på samme områder som universiteter og høgskoler. De fleste av disse konkurrerer i den lavere delen av prisskalaen for konsulenttjenester.
I dette markedet er det allerede en betydelig konkurranse. Den blir vanskeligere å håndtere for disse statlige virksomhetene fordi tilbudet vil øke, og fordi en del av etterspørrerne finner at det er bedre å foreta utredninger i egen regi, eventuelt med hjelp av midlertidig ansatte. Vansker i konsulentmarkedet vil forplante seg til undervisningen i universitets- og høgskolesektoren og gjøre det vanskelig for stiftelsene å opprettholde sin kompetanse.
Spørsmålet om priser for konsulenttjenester fra statsinstitusjoner som har det som bibeskjeftigelse er ikke enkelt. For universiteter og høgskoler er det en glidende overgang mellom samarbeidsprosjekter via forskningsprosjekter med delvis støtte, til konsulentoppdrag som gir kunnskap og/eller publiserbare ”papers”. I disse tilfellene er det en synergieffekt som prisingen bør reflektere. Det hender imidlertid at rene konsulenttjenester kan bli priset for lavt fordi den enkelte fagperson eller instituttet/avdelingen ikke ser de totale kostnadene. Det kan gjelde bruk av lokaler og utstyr og indirekte personalkostnader. Det kan også bety svekket undervisning. Det finnes regler for hvorledes slike priser skal beregnes, men de kan ikke anvendes på støtte til forskning som jo kan gis en vid tolkning. Det finnes også begrensninger på hva ansatte på universiteter og høgskoler kan påta seg av private oppdrag, men de blir i liten grad fulgt opp.
Et øket tilbud av konsulenttjenester i dette markedet vil gi kjøperne en sterkere stilling. De kan stille større krav til tilbyderne. Dette kan føre til at forskningen kan bli påvirket av kjøpere av konsulenttjenester, eller at rapporter fra institusjoner som ønsker å være objektive faktisk ikke blir objektive (se punkt 1.5.1, boks C og punkt 3.17). Resultatet blir nok konkurranse, men samtidig kan selve produktet bli endret på grunn av konkurransesituasjonen.
Som en stor aktør har staten et ansvar for dette markedet ut over tilsynsrollen. Det kan reises spørsmål om inntektskravene til universiteter og høgskoler er satt for høyt og om stiftelser er en god organisasjonsform for denne type virksomheter. På et markedsstyrt område bør det i det minste være klare systemer for nedlegging av institusjoner som systematisk taper i konkurransen.