3.17 Lobbyvirksomhet
Lobbyvirksomhet kan sees som en spesiell gren av konsulentmarkedet. Både bredden blant aktørene, de mange ulike organisasjonsformene og ikke minst samfunnsvirkningene gjør at det trengs en egen analyse. For en diskusjon av forholdet mellom forsking og utredning på økonomiområdet, der utredningene har klare elementer av påvirkning, se diskusjonen om ECON i Økonomisk forum.[101]
Lobbyvirksomhet er ikke noe nytt fenomen. Begrepet går tilbake til 1830-åra i USA, men fenomenet er eldre. Det er likevel grunn til å se på noen sider ved lobbyvirksomhet som et nytt fenomen. I Norge er det nytt at det finnes et marked av noen særlig størrelse med spesialiserte firmaer som driver lobbying. Fra USA kjenner vi til at det er brukt betydelige beløp de senere år på å påvirke politikere.
Microsoft er et interessant tilfelle i forbindelse med anti-trust saken som har versert mot dem. Innsatsen for å påvirke politikere har vært formidabel. Microsoft økte budsjettet for sin ”Political Action Committee” (PAC) fra USD 16.000 i 1995 til USD 1,6 mill i 2000. Samlet bidrag fra Microsoft og ansatte var USD 6,1 mill i forbindelse med valget i 2000. Den delen som hovedsakelig gikk til politiske partier, USD 2,3 mill., var 50 prosent større enn tilsvarende for Enron hvor bidragene var en del av skandalen i forbindelse med konkursen. I tillegg har Microsoft, med 30.000 ansatte, alene leiet inn flere lobbyister enn den håndfull firmaer i USA som har mer enn 300.000 ansatte.
Selv om det ikke har vært så dramatiske saker i Norge som Enron og Microsoft, må det være rimelig å anta at det har vært en økning både i antallet firmaer som driver med lobbying mot betaling og antallet personer som driver dette på fulltid. Vi kan gå videre fra dette til å tro at det har vært en økende etterspørsel etter slike tjenester.
Lobbyisme som marked bygger på en markedssvikt, det vil si at det ikke er full informasjon. Grunnlaget er at kontroll med informasjon gir makt. Teknikken er å tilby informasjon i en eller annen form. De profesjonelle firmaene på området formidler enten informasjon fra sine oppdragsgivere til målgruppene, eller kanskje mer vanlig, hjelper dem med å formidle den informasjonen de ønsker. Lobbyistene gir også råd om hvilken informasjon som det er fordelaktig å presentere. Det lobbyistene selger er ikke først og fremst denne informasjonen, som oppdragsgiverne i stor grad bringer til veie. Lobbyistenes produkt er bygget på spesiell kunnskap om hvordan systemene virker og om gruppene innen systemene som har makt. I tillegg har lobbyistene ofte formidlingskompetanse.
Det økende marked for lobbyister må sees i sammenheng med mulighetene for å oppnå noe. I mer direkte økonomisk sammenheng er det naturlig å sette lobbyisme i sammenheng med muligheter for å oppnå økonomisk gevinst. Det går igjen mange steder i denne rapporten. (Se blant annet punktene 1.4.2, 1.4.4, 1.5.1, 1.5.3, 5.2 og 5.3 og boksene C, J, og N.) Muligheten i forhold til korrupsjon må også vurderes (se boks F). Mekanismen med å få systemer til å virke dårlig kan også gi grunnlag for lobbyisme.
Informasjon fra lobbyister kan bidra til bedre markeder. Siden markedssvikt kan være grunnlag for fortjeneste er det imidlertid grunn til å vurdere om markedet kan reguleres slik at det får mindre uheldige virkninger. I USA finnes det for eksempel lover som regulerer lobbyisme. Et viktig poeng her er informasjon. Kunnskap om hvem som er lobbyister og om hvem som er deres kunder, er vesentlig for å kunne vurdere informasjonen som kommer fra lobbyistene. Et annet moment gjelder lobbyistenes – eller målgruppenes – mulige rolleendring og rolleblanding, som kan gi tilleggsmotiver for samfunnets beslutningstakere. Det kan avhjelpes med karantene begge veier mellom lobbyistrollen og beslutningstakerrollen.
[101] Saken gjaldt klimapolitikk. Se Nilsen (1990) og Roland og Vennemo (1990). I en diskusjon mellom Posten og Finansdepartementet om kryssubsidiering var ECON konsulent for Finansdepartementet mens Posten brukte akademikere fra Handelshøyskolen. ECON tapte egentlig diskusjonen mellom ekspertene og måtte revurdere et sentralt standpunkt, men i statsbudsjettet ble likevel deres syn indirekte tillagt mest vekt.