3.3 Havner
Havner er klart basert på naturforskjeller, og dette er et grunnlag for grunnrente for havner. Vekselvirkningen med byer og fiskevær er imidlertid vel så viktig. Nesten alle norske byer er grunnlagt i forhold til en havn.
Styringen av havnene har imidlertid lagt en effektiv hindring for å ta ut grunnrente direkte. I gjeldende havnelov heter det blant annet:
Avgifter som kommunen oppebærer etter loven her, skal bare benyttes til havneformål. Når det er opprettet havnestyre, enten ved kommunens egen beslutning, ved interkommunalt samarbeide eller etter departementets bestemmelse, skal havnestyret uttale seg om forvaltningen av avgiftsmidlene, som skal holdes atskilt i egen havnekasse. Tilsvarende gjelder vederlag for bruk og utleie av kommunens særlige havneinnretninger i havnedistriktet. Departementet kan ved enkeltvedtak eller forskrift fastsette hva som forstås med havneformål og særlig havneinnretning.
Når en havn har eget havnestyre oppnevnt av departementet etter § 12 første ledd, kan departementet i særlige tilfelle og på nærmere vilkår gi tillatelse til at eiendommer og andre midler som inngår i havnekassen som nevnt i fjerde ledd, blir investert i prosjekter eller virksomhet med andre formål enn havneformål. Slik investering og avkastningen av denne inngår i havnekassens midler.[38]
Det første spor av en slik bestemmelse finnes i Havneloven av 1933:
Havnekassens midler må bare benyttes til havnens beste, til arbeid for å forbedre havnen og lette ferdselen.[39]
Det er interessant at en slik bestemmelse ikke finnes i tidligere lover og at den ikke nevnes verken i forarbeidene eller i stortingsdebatten. Bestemmelsen kan antakelig sees i lys av kommunenes vanskelige situasjon tidlig i 1930-åra. Det er egentlig mer forbausende at den ikke er fjernet senere.
Det er en viss konkurranse mellom havner, og mellom sjøtransport basert på havner og alternative transportmåter. Bestemmelsene ovenfor gjør imidlertid at denne konkurransen ikke er effektiv.
I en havn under utbygging vil det kunne bli for lave investeringer og for høye priser, det vil si havneavgifter, fordi kommunen nødig vil sette penger inn i et tiltak som ikke kan gi direkte avkastning for kommunen. Dette er antakelig et lite problem på grunn av en annen markedssvikt, nemlig positive indirekte virkninger for økonomien i kommunen, som gjør at kommunen likevel vil velge å investere. Det er antakelig et større problem at det i en veletablert havn blir for lave priser og for høye investeringer fordi grunnrenten ikke kan tas ut.
Det er imidlertid vanskelig å få til effektive markeder for havner. Det er for mange indirekte virkninger, både positive ringvirkninger, forurensning og negative virkninger via trafikken. Hvis prismekanismen skulle brukes, måtte det antakelig settes priser som tok hensyn til alle disse forholdene. Slike priser måtte settes av et sentralt organ. Det er ikke så drastisk som man kunne tro. Noe liknende, men enklere, gjøres for landingsavgifter på flyplasser.
[38] Lov 1984-06-08 nr 51: Lov om havner og farvann m.v. §24, 4. og 5. ledd. Endret flere ganger de senere år.[]
39 Lov 1933-06-24 nr 8: Lov om havnevesenet. §9 nr. 5.