Strukturendringer i finanssektoren har tradisjonelt vært et studieobjekt for økonomiske analyser. Det er særlig tre spørsmål som har stått sentralt i disse studiene. For det første hvorfor bedrifter ønsker å fusjonere og hvorfor bedrifter kjøpes opp, med andre ord hva som er drivkreftene bak de pågående restruktureringene (Berger, Demsetz og Strahan 1999; Sørgard 2000; OECD 2001). For det andre hvilke effekter den pågående restruktureringsaktiviteten har på bedriftenes, og i noen grad også samfunnets effektivitet, med andre ord hva som er fusjoner og oppkjøps virkninger (Du Boff og Herman 1989; Berger m.fl. 1999; Sørgard 2000) En tredje serie av studier har vært opptatt av å forstå nærmere hvorfor restruktureringsaktivitet i næringslivet ser ut til å gå i bølger (Nelson 1959; Stearns og Allan 1996; Fligstein 2001).
Ett fellestrekk ved flertallet av disse studiene er at de gjennomgående opererer med et svært begrenset begrep om motiver for handling.[2] Forståelsen av drivkreftene bak strukturendringer er som regel basert på forklaringsmodeller av følgende type:
[..] the main motivation behind consolidation is to maximize shareholder value [...] Our framework predicts that the pace of consolidation will primarily be determined by changes in economic environments that alter the constraints faced by financial service firms (Berger, Demsetz og Strahan 1999: 135).
Strukturelle endringer i finanssektoren forklares altså som drevet frem av økonomisk rasjonelle aktørers strategiske svar på endringer i rammebetingelsene. Til tross for at maktstrategiske, politiske og emosjonelle faktorer aksepteres som sider ved den ”virkelige” verden, [3] holdes disse utenfor i de rasjonalitetsbaserte modellene. Politiske og sosiale faktorers innvirkning på økonomiske handlinger blir i stor utstrekning ignorert.
Den foreliggende rapporten skiller seg på viktige områder ut i fra denne typen av studier.[4] Dette henger for det første sammen med studiens valg av fokus. Den foreliggende analysen har som en hovedmålsetting å forstå to konkrete fusjons- og oppkjøpsprosesser, fra ideene om løsningene ble annonsert, til forslagene eventuelt ble godkjent og implementert. Videre anlegger analysen et perspektiv på strukturendringer som innebærer en større åpenhet for kompleksiteten i sosialt handlende aktørers motivstruktur, og der samspillet mellom de handlende aktørene og det økonomiske, politiske og institusjonelle miljøet disse er en del av gis betydelig vekt. Det er vår oppfatning at et slikt perspektiv er nødvendig for å gripe kompleksiteten i de prosessene vi her skal studere. De to oppkjøpsforsøkene vi tar for oss innebar åpenbart både politiske og private maktfaktorer, hvor aktørenes strategiske handlingsrom, statlig kontroll og nasjonale interesser ble stående i sentrum. På denne bakgrunn er det klart at økonomisk teori og økonomiske analyser ikke kan danne grunnlaget for den foreliggende analysen.
Formålet i dette kapitlet er å presentere et teoretisk fundament for prosesstudier av strukturendringer i finanssektoren. Vi drøfter nærmere hvilke karaktertrekk som kjennetegner den norske finanssektoren, betraktet som en distinkt institusjonell arena, og vi gir en teoretisk avklaring av begrepene makt og avmakt. Til sist drøfter vi hvordan fenomener som makt og avmakt kommer til uttrykk innenfor det vi karakteriserer som fragmenterte beslutningsarenaer.
[2] Unntak her er Stearns og Allan (1996) og Fligstein (2001), som anlegger et mer sosiologisk og institusjonelt perspektiv i sine studier av 80-tallets fusjonsbølge i USA. En fjerde grupppe av studier, som særlig har vokst frem de siste årene, har fokuseret på de utfordringer som eksisterer knyttet til integreringen av ulike bedriftskulturer i etterkant av at en fusjon eller et oppkjøp er et faktum (Halvorsen 1984; Meyer og Lillås 2000; Morosini 2002). Gjennomgående skiller også disse studiene seg ut i fra de tradisjonelle, økonomisk inspirerte analysene, ved sin vektlegging av hvordan organisasjonskultur, statusforskjeller mellom foretak, nasjonale kulturforskjeller m.m. kan påvirke hvorvidt en fusjon eller et oppkjøp lykkes eller ikke.[]
3 Berger m.fl. (1999) følger opp sin forståelsen av hva de betrakter som de viktigste drivkreftene bak strukturendringer med følgende formulering: ”In practice, however, managers and government often affect consolidation decisions more directly.” (Berger m.fl. 1999: 140). Denne erkjennelsen følges imidlertid ikke opp i de påfølgende analysene.[]
4 I dette ligger ikke at vi ønsker å legge frem en alternativ og bedre strategi for studie av denne typen av prosesser. Vårt bidrag er snarere å betrakte som et supplement til eksisterende arbeider.