Tilfredshet med helsetjenestene

Tilfredshet med helsetjenestene

Tidligere undersøkelser viser at pasienttilfredshet spiller en stor rolle i forhold til om man etterspør medisinske råd, følger opp den medisinske behandlingen og fortsetter å benytte helsetjenestene. Dette innebærer at tilfredshet og helsestatus henger nært sammen. Som en følge av dette er pasienttilfredshet et viktig område innen kvalitetsutvikling av helsetjenester (Pettersen og Veenstra 1999).

Medborgerundersøkelsen 2001 viser at de fleste (70%) som har vært i kontakt med helsevesenet i løpet av det siste året, enten som pasient eller som pårørende, er tilfredse med de helsetjenestene de har mottatt.

Tabell 1: Tilfredshet etter alder, prosenter

Tabell 1 viser at jo eldre man er, desto mer tilfreds er man. Funnet blir bekreftet i andre tilsvarende undersøkelser, som blant annet RESKVA-undersøkelsen viser til (Pettersen og Veenstra 1999). Foss (2000) hevder at man fra tidligere undersøkelser vet at eldre pasienter er generelt mer tilfredse enn yngre pasienter. Også i den danske Medborgerundersøkelsen ble det funnet at økt alder gir økt tilfredshet blant brukerne av helsevesenet (Hoff 1993).

De fleste er i kontakt med helsevesenet i løpet av ett år, enten som pasient eller som pårørende (SSB 1999). Dette betyr ikke at alle bruker helsetjenestene i like stor grad. Det er rimelig å anta at kontakthyppigheten øker med alderen. I tillegg vil man i ulike faser av livet være i kontakt av forskjellige årsaker og derfor med ulike deler av helsevesenet. I det følgende vil vi derfor ta for oss sammenhengen mellom alder, kontakttype og tilfredshet.

Vi skiller mellom de som har vært i kontakt med helsevesenet for en mindre alvorlig sykdom eller lidelse, for en alvorlig sykdom eller lidelse, de som har vært pasienter på sykehus eller en annen behandlingsinstitusjon og de som har vært i kontakt fordi en nær pårørende hadde behov for medisinsk behandling. De tre første gruppene tar for seg de som er i kontakt fordi de selv er pasienter, mens den fjerde gruppen er de som er i kontakt som pårørende. Figur 1 viser andelen av befolkningen som har vært i kontakt med helsevesenet av ulike årsaker.

Figur 1: Type kontakt med helsevesenet etter alder, prosenter

(Illustrasjon mangler)

Nærmere 50 prosent av de under 75 år oppgir å ha vært i kontakt med helsevesenet for noe mindre alvorlig siste tolv måneder. Det er små forskjeller mellom de ulike aldersgruppene, men kontakt for mindre alvorlig sykdom er svakt økende med alder. Dette skyldes at alle pådrar seg lettere sykdommer, uansett alder (Hunskår 1997).

Når det gjelder alvorlig sykdom, er det klare aldersbetingede forskjeller. Det er den eldste gruppen som i størst grad rapporterer om alvorlig sykdom. Eksempler på slike sykdommer er hjerte- og karsykdommer, kreft og skjelett- og muskellidelser (NOU 1999:13). Toleransen for helseproblemer øker vanligvis med alderen og terskelen for å kalle noe alvorlig sykdom eller lidelse vil være høyere. Vi kan derfor anta at det vil være større aldersforskjeller enn det som fremkommer her, på bakgrunn av at respondentene selv blir bedt om å angi alvorlighetsgraden av sin sykdom eller lidelse.

Blant de som har vært pasient på sykehus eller i annen medisinsk behandlingsinstitusjon tegner det seg et noe annet og kanskje overraskende bilde. Kontakten er størst blant de yngste, i aldersgruppen 18-29 år, og blant de eldste i befolkningen, aldersgruppen 60-75 år. Dette funnet utelukker ikke at eldre hyppigere er pasient på sykehus eller annen medisinsk behandlingsinstitusjon sammenlignet med yngre mennesker. Dessuten må man anta at eldre er i kontakt og innlagt for andre typer sykdommer og lidelser enn yngre. Det er med andre ord rimelig å anta at resultatet ville vært annerledes dersom vi hadde registrert kontakthyppigheten og ikke forekomsten over 12 måneder.

Årsakene til at de yngste i så stor grad er pasienter på sykehus eller i annen medisinsk behandlingsinstitusjon kan være mange. En viktig forklaringsfaktor er svangerskap, fødsel og barseltid. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser videre at det er flest i aldersgruppen 20-39 år som er i kontakt med sykehus for skader, forgiftninger og andre konsekvenser av ytre årsaker (SSB 2001). I tillegg er mange i denne aldersgruppen utsatt for idrettskader og fritidsulykker av ulike slag, slik som brudd- og leddbåndskader (Hunskår 1997).

På den annen side samsvarer ikke våre tall med SSBs helseundersøkelser som viser at eldre i større grad er pasient på sykehus siste 12 måneder. Årsaken til dette kan være at Medborgerundersøkelsen måler pasienter på sykehus eller annen behandlingsinstitusjon, i motsetning til SSB som skiller ut sykehus som egen kategori (SSB 2001). En annen årsak kan være at vi muligens har et selektivt frafall i helsedelen av Medborgerundersøkelsen. Det kan være slik at eldre som har vært pasient på sykehus i større grad ikke har svart på skjemaet, mens blant de yngste er frafallet blant syke og friske personer mer tilfeldig.

De fleste som oppgir at de har vært pårørende befinner seg i aldersgruppen 30-44 år (figur 1). Årsaken er at man i denne alderen er potensiell pårørende til flere grupper, slik som sine barn, foreldre og sin ektefelle. Til sammenligning er det relativt få pårørende i den yngste og eldste gruppen, noe som henger sammen at de statistisk sett har færre å være pårørende til.

Det er rimelig å tro at pårørenderollen krever at man har ressurser tilgjengelig og kan benytte seg av disse. Eksempler på slike ressurser er erfaring i å legge frem saker for andre personer, yrkeserfaring samt sosial og økonomisk kapital. Dette er egenskaper og ressurser som tar tid å opparbeide. Sannsynligheten for at man har de nødvendige ressursene for å være en pårørende, er relativt sett liten i den yngste aldersgruppen. Dette kan være en årsak til at vi finner lavest andel pårørende i denne gruppen.

Vi har sett at type kontakt med helsevesenet varierer med alder. Tabell 2 viser tilfredshet etter type kontakt.

Tabell 2: Tilfredshet etter type kontakt, gjennomsnitt

Tabell 2 indikerer at alvorlig syke er mindre tilfredse med de tjenestene de har mottatt av helsevesenet, enn mindre alvorlig syke pasienter, men forskjellen er ikke statistisk signifikant. Tidligere undersøkelser har dog funnet at mindre alvorlig syke og alvorlig syke vurderer helsetjenestene ulikt (se for eksempel Pettersen og Veenstra 1999). Dette kan være resultat av pasientens situasjon. Alvorlig syke vil naturlig nok være mer kritiske og oppmerksomme på tjenestene de mottar, enn personer som oppsøker primærlegen for en fjerde sykmeldingsdag på grunn av influensa. Dersom man skal være i kontakt med systemet over lengre tid vil det være sannsynlig at man vil stille andre, og kanskje høyere krav fordi helsevesenet dermed blir en del av ens hverdag i motsetning til ved mindre alvorlig sykdom.

Tabell 2 viser at de pårørende virker minst tilfreds, men det er kun forskjellen mellom mindre alvorlig syke og pårørende som er signifikant. Dette indikerer at pårørende og alvorlig syke vurderer helsetjenestene tilnærmet likt, og at også pårørende opplever situasjonen som emosjonelt stressende tilsvarende den alvorlige syke.

En tidligere undersøkelse viser at pårørende til kreftpasienter i mange tilfeller føler seg oversett i det offentlige hjelpeapparatet og at de opplever å få lite hjelp. Undersøkelsen viser videre at pårørende er mindre tilfredse enn pasientene selv. Dette kan skyldes at de pårørende i mindre grad enn pasientene får tilstrekkelig informasjon og tilbud om hjelp. Tilbud om hjelp kan ytre kan ytre seg på forskjellige måter, der ett eksempel er pårørendegrupper/samtalegrupper, hvor pårørende kommer sammen andre pårørende og snakker om sin situasjon (Isaksen 1999).

Som vi har sett vil både årsaken til at brukeren er i kontakt med helsevesenet og hvor gammel vedkommende er, ha en betydning for hvor tilfreds han er med den medisinske behandlingen. I det følgende vil vi se nærmere på aldersforskjeller innen de ulike kontaktformene.

Tabell 3: Tilfredshet blant mindre alvorlig syke, etter alder, prosenter

Tabell 3 viser tilfredsheten blant brukere som har vært i kontakt for en mindre alvorlig sykdom i ulike aldersgrupper. Resultatene er i tråd med det generelle bildet vi har tegnet av brukernes tilfredshet, tilfredsheten øker med alder. En regresjonsanalyse som kontrollerer for kjønn, utdanning og inntekt, bekrefter dette funnet (Andreassen og Skjøld Johansen 2002: kapittel 5).

Mønsteret er enda tydeligere når det gjelder pårørende. I denne gruppen er det også de eldste som i størst grad er tilfreds. Dette er i tråd med ideen om brukersosialisering og kunnskap. Funnet samsvarer med at pårørende føler at mangelfull informasjon er et problem når de møter helsevesenet. Det er rimelig å anta at pårørende som er brukersosialiserte har en større kunnskapsbasis, og av den grunn ikke har et like stort behov for informasjon fra personalet. Mangelfull informasjon vil derfor ikke i like stor grad bidra til misnøye.

Tabell 4: Tilfredshet blant pårørende etter alder, prosenter

Det er de eldste som er mest tilfreds også når det gjelder de som er i kontakt for alvorlig sykdom eller lidelse og/eller er i kontakt med sykehus eller annen medisinsk behandlingsinstitusjon. I de to yngste aldersgruppene er andelen som er fornøyde eller nokså fornøyde om lag 65%. De skiller seg dermed klart fra de to eldste aldersgruppene, hvor tilsvarende andel er rundt 80%.

Tabell 5: Tilfredshet blant alvorlig syke/ pasienter på sykehus etter alder, prosenter