Forsøk på å påvirke tilbudet

Forsøk på å påvirke tilbudet

I hvilken grad tar brukerne av helsevesenet initiativ til å forbedre eller forhindre forverring av de helsetjenestene de mottar? 37.5% av brukerne oppgir at de har tatt et slikt initiativ siste 12 måneder.

Tabell 6: Initiativ etter alder, prosenter

Av tabell 6 ser vi at brukere over 45 år i større grad oppgir å ha tatt initiativ til å endre på forholdene rundt den medisinske behandlingen, sammenlignet med brukere som er under 45 år (Andreassen og Skjøld Johansen 2002: kapittel 6).

Eldre som legges inn på sykehus har oftere enn yngre sammensatte lidelser, og trenger behandlingsopplegg som krever mer pleieressurser og spesialister. Videre har eldre et annet sykdomspanorama enn yngre. Det er naturlig at økt alder fører til økt risiko for å bli rammet av sykdom. Mange av disse sykdommene vil være kroniske. Kroniske lidelser krever at behandlings-opplegget diskuteres med legen i større grad enn ved akutte lidelser (SSB 1995, SINTEF 2001), og behovet samt muligheten for å ta initiativ vil derfor kunne være større.

Det er en vanlig antagelse innenfor feltet brukermedvirkning at det først og fremst er brukernes misnøye som er drivkraften bak et forsøk på å påvirke de tjenestene de har mottatt (Hoff 1993). Denne antagelsen får støtte i Medborgerundersøkelsen 2001. Initiativlysten blant brukerne av helsevesenet er økende med misnøye (se tabell 7).

Tabell 7: Initiativ etter tilfredshet, prosenter

Av tabell 7 ser vi at initiativ avtar med økende tilfredshet. Hvis de eldste er de mest tilfredse brukerne, hvorfor er det også denne gruppen som i størst grad oppgir at de har tatt initiativ? Funnet utfordrer antagelsen om at det er misnøye som er drivkraften bak et forsøk å påvirke.

Årsaken kan være at en del eldre og middelaldrende alt i alt er meget fornøyde med situasjonen, men at det har vært mindre forhold de har forsøkt å endre på som ikke påvirker helhetsinntrykket i betydelig grad. Brukerne kan derfor være misfornøyde med enkelte forhold, og denne misnøyen kan være drivkraften bak initiativet, men helhetsinntrykket av møtet med helse-institusjonen er godt.

En annen forklaring er at når respondentene blir stilt spørsmål om de har hatt grunn til å føle seg misfornøyde med den medisinske behandlingen siste 12 måneder, kan de har vært misfornøyde med en sak. De tok initiativ til å endre på situasjonen og fikk gjennomslag for sine ønsker. Alt i alt vil de derfor være fornøyde med møtet med helsevesenet det siste året.

Det kan være mange årsaker til at middelaldrende og eldre personer er mer aktive deltagere i utformingen av helsetjenestene de mottar. Et møte med helsevesenet vil for mange virke stort, komplekst og ukjent, særlig hvis det er et sykehus man møter. Dette kan føre til at man føler en usikkerhet som kan lede til tilbaketrukkenhet og redsel for å stille ”gale” eller ”rare” spørsmål. En solid kunnskapsbase vil gjøre pasienten mer selvsikker. Selvsikkerheten vil gjøre det lettere å komme over terskelen slik at man tør å ta initiativ.

Disse antagelsene får ytterlige støtte hvis vi ser nærmere på hvilke kanaler brukeren velger å benytte seg av når han tar initiativ til å endre på forhold knyttet til den medisinske behandlingen (se tabell 8).

Dersom brukeren ikke er tilfreds med de tjenestene han mottar er det i prinsippet to alternative måter å gi tilbakemelding på. For det første kan man gi uttrykk for sin misnøye ved å henvende seg til den som har behandlet en. Uttrykksformen er direkte ved at den forutsetter at man artikulerer meningene sine, og ofte rett til den det gjelder. En lignende uttrykksform vil være å henvende seg til familie eller venner. Denne uttrykksformen er mindre direkte og krever ikke at man uttrykker seg presist. På den andre siden vil ikke dette fungere som en tilbakemelding til institusjonen eller den som behandler en. Et annet alternativ er å velge å motta tjenesten et annet sted, for eksempel ved å benytte seg av private alternativer (Hirschman 1970).

Tabell 8: Påvirkningskanaler, prosenter

Respondentene har hatt mulighet til å krysse av for flere alternativer (10) når det gjelder påvirkningskanaler. Tabell 8 viser aldersfordelingene for tre utvalgte påvirkningskanaler.

Aldersforskjellene er små når det gjelder hvem som velger å gå tilbake til legen eller den medisinske behandleren. I alle aldersgrupper er andelen på vel 80%. Aldersgruppen 18-44 år velger i større grad å henvende seg til familie, slekt eller venner i tillegg til å gå tilbake til legen. I de to yngste aldersgruppene oppgir henholdsvis 41% og 28% at de henvendte seg til familie, slekt eller venner. Til sammenligning er de tilsvarende andelene for de to eldste aldersgruppene henholdsvis 5% og 14% (se tabell 8).

For at en henvendelse til legen eller behandleren skal bli fruktbar, krever det selvtillit og en klar uttrykksform. Dette krever kunnskaper om hvordan systemet fungerer slik at man mer presist kan rette søkelyset der det hører hjemme. Den direkte uttrykksformen en tilbakemelding til legen representerer kan være en årsak til at yngre brukere i større grad velger å støtte seg til familie, slekt eller venner, i tillegg til å kontakte den ansvarlige for den medisinske behandlingen.

Hvor store muligheter brukeren har til å bytte lege eller behandlingssted avhenger av hvilken del av helsevesenet han benytter[7]. Dersom brukeren er misfornøyd med primærlegen har han gode muligheter til å bytte lege. I områder med god legedekning vil mulighetene være bedre, sammenlignet med andre områder der det er færre leger og således færre alternativer.

Å benytte seg av private helsetjenester representerer et annet alternativ. Alternativet forutsetter tilstrekkelig økonomisk kapital og at det er private alternativer tilgjengelig i området. Det vil med andre ord kunne være sosiale og geografiske skillelinjer når det gjelder hvem som benytter seg av de private helsetjenestene.

Tabell 8 viser at det er de yngste brukerne som i størst grad velger å bytte lege eller behandlingssted når de forsøker å påvirke forhold rundt den medisinske behandlingen. I de to yngste aldersgruppene er andelen om lag 20%, mens i de to eldste gruppene er den tilsvarende andelen cirka 10%. Årsaken kan være knyttet til at yngre brukere vil ha mindre erfaring med helsevesenet og med å stille spørsmål vedrørende behandlingen. Jamføres dette med Hirschmans (1970) tankegang, vil det være rimelig å tro at yngre i større grad velger å bytte lege eller behandlingssted fordi dette er en enklere løsning da man slipper ansikt-til–ansikt konfrontasjonen.

En alternativ forklaring er at yngre brukere er mer mobile, noe som forenkler bytte av lege. En ung person vil lettere kunne forflytte seg over større avstander.

[7] Lov om fritt sykehusvalg ble innført 1. januar 2001, noe som innebærer at pasienter har rett til å velge blant sykehusene i hele landet. Medborgerundersøkelsen 2001 ble sendt ut til respondentene i forkant av innføringen av fritt sykehusvalg og fastlegereformen. Bildet som gis her viser tilstanden forut for at disse reformene ble innført.