1.1 Makt og avmakt – maktens to ansikter i aksjemarkedet
En undersøkelse av sammenhengen mellom eiendom og makt kan lett framstå som naiv, eller sagt på en annen måte: Hvis enhver arbeidstaker instinktivt eller erfaringsmessig vet at eiendom innebærer utøvelse av makt, framstår forskerens problemstilling, i den grad den ønsker å problematisere dette forholdet, ikke bare som naiv, men på en slik måte at framstillingen får et uvirkelig preg, noe som skyldes at problemstillingen i seg selv oppfattes som søkt eller altså ganske enkelt som uvirkelig.
For noen er også eiendom nærmest synonymt med makt, noe som ikke minst blir understreket innen marxistiske tilnærminger. Nærmere bestemt ledes oppmerksomheten da mot det forhold at eiendomsrett eller kontroll over finansiell eller produktiv økonomisk kapital representerer det avgjørende grunnlaget for maktutøvelse i moderne kapitalistiske markedsøkonomier basert på lønnsarbeid og privat eiendomsrett til kapital. Kapitalistiske samfunnsformasjoner analysert som nasjonaløkonomier framstår da som nasjonsspesifikke maktstrukturer hvis komplementært differensierende og integrerende prinsipp er kapitalen selv, men med ulike nasjonale maktkonfigurasjoner som resultat.
I det følgende kunne vi lagt ”arbeidstakernes realistiske erfaring” til grunn, i den forstand at vi ikke problematiserte påstanden om sammenheng mellom eiendom og makt, men tvert om tok den for gitt som et utgangspunkt for analysen. Når vi likevel ikke velger en slik strategi, har det sammenheng med at de siste årenes utvikling i aksjemarkedene, internasjonalt så vel som i Norge, har ført til at en kan stille spørsmål ved en oppfatning som uten videre identifiserer eiendom med makt. Erfaringene fra skandalene i Enron, World Com og andre mer eller mindre profilerte ”ponzi-foretak”, har vist at det ikke nødvendigvis er eierne, men selskapenes ledelse som har makt, en posisjon som ikke bare er et resultat av bevisst manipulering med regnskaper og en imponerende evne til å berike seg selv, men også, og ikke minst, gjennom den spektakulære og ”uhellige” alliansen mellom ledelse og revisjonsselskaper som er avdekket i kjølvannet av disse hendelsene.
De institusjonelle eierne er store aktører i det norske verdipapirmarkedet. Gjennom betydelige eierandeler i norske børsnoterte selskaper har institusjonelle eiere makt til å påvirke viktige beslutningsprosesser i norsk næringsliv. Spørsmålet er derfor ikke så mye om institusjonelle eiere har makt, men om de kan og også tar den i bruk samt på hvilke måter dette skjer, noe som har sammenheng med hvilke muligheter og begrensninger de til enhver tid står overfor. Som vi kommer tilbake til senere kan det argumenteres for at deler av dette mulighetsområdet er endogent generert, i den forstand at det ikke bare er et resultat av faktorer utenfor de institusjonelle eiernes kontroll, men også et resultat av deres egen adferd.
Hvis dette er riktig må de institusjonelle eiernes makt kontrasteres og kanskje også modifiseres med deres evne til å generere avmaktslignende situasjoner for seg selv og andre aktører. Som tidligere påpekt kan slike utfall relateres til sider ved de institusjonelle eiernes egen investeringsadferd, selv om det også kan argumenteres for, slik vi akter å gjøre her, at avmaktssituasjoner er et grunnleggende trekk ved aksjemarkedet som institusjon, og derfor et vesentlig trekk ved de institusjonelle eiernes rammebetingelser.
Den historiske utviklingen er ikke lineær, men kjennetegnes av en tilsynelatende pendling mellom stabile perioder og destabiliserende hendelser som brått og ofte uventet penser utviklingen inn i et annet spor, et trekk som ikke minst synes å kjennetegne aksjemarkedet som institusjon. Det kan altså være gode grunner til å anta at det er et snev av sannhet i utsagnet om at historien alltid gjentar seg to ganger; ”den ene gangen som tragedie, den andre som parodi” (Marx 1973:240).
Vekslingen mellom perioder med langvarig og voldsom vekst i aksjekurser (bull markets) og perioder hvor kursene faller uten stans (bear markets), avløst av perioder hvor markedet sies å konsolidere, tyder på det, noe som ikke minst kommer til uttrykk i vekslingen mellom den grenseløse pessimisme som inntreffer når tragedien er et faktum og den like grenseløse optimisme når tragedien nok en gang viser seg å være av forbigående natur. For enkelte er disse gjentatte tragediene virkelige tragedier, og som vi senere skal se kan det argumenteres for at de kommer hyppigere enn før. Andre vil mene at den etterfølgende fasen definitivt har karakter av parodi, mens atter andre deltar med liv og lyst i framføringen av selve parodien. Her felles foreløpig ingen dom. Vi venter, som det heter, til de impliserte i saken har fått anledning til å uttale seg.[1]
[1] For de som ikke kan vente, men føler en umettelig trang til å få bekreftet sine dunkleste fordommer om at det i alle fall dreier seg om hendelser som ikke er helt uten parodiske trekk, anbefales to såkalte dokumentariske bidrag, som selv om det altså ikke dreier seg om forskningsbaserte arbeider (eller kanskje nettopp av den grunn), på en usedvanlig humørfylt og treffende måte har fanget opp mange av de utvilsomt parodiske trekk ved utviklingen i det norske aksjemarkedet på 1980 og 1990-tallet. Vi sikter til bøkene ”Børshaiene” (Imset og Jacobsen 1985) og ”Bankerott” (Imset og Stavrum 1993), som foruten å gi belegg for påstanden om at journalistiske bidrag og samfunnsforskning kan ha mange felles trekk (Ragin 1994), gir en svært lærerik framstilling av, for å benytte et begrep vi kommer tilbake til senere, de involverte aktørenes habitus.