2.4 Den økonomiske maktens problem: Koblingen mellom de to maktarenaene
I likhet med modellen som lå til grunn for deler av den forrige maktutredningens analyser (Hernes 1975), skal vi her ta som utgangspunkt at aksjemarkedet som institusjon er et sosialt system hvor aktører med ulik grad av kontroll og interesser knyttet til ressurser og hendelser, enten kan utøve kontroll og hevde sine interesser direkte, forsøke å skaffe seg kontroll eller engasjere seg i bytte av interesse og kontroll (Coleman 1990).
Aktørene som studeres her er i første rekke andelseiere, institusjonelle eiere og ledere i børsnoterte selskaper. I noen sammenhenger vil vi også trekke inn andre aktører som fagforeninger og banker, hvor de sistnevnte da ikke opptrer i egenskap av institusjonelle eiere, men som kreditorer. Ressurser er i denne sammenheng først og fremst kontantstrømsrettigheter og stemmerettigheter knyttet til eierskap av aksjeposter i børsnoterte selskaper, altså økonomisk kapital, mens hendelser refererer til viktige begivenheter i og utenfor selskapene selv, hvor det nettopp er fordelingen av ressurser og kontroll blant de ulike aktørene som antas å bestemme utfallet av hendelsene.
Det som konstituerer et sosialt system, i kontrast til individuelle aktører som utøver kontroll for å sikre sine interesser uavhengig av hverandre, er et strukturelt aspekt ved forholdet mellom de ulike aktørgruppene selv, nemlig at de bare unntaksvis vil ha full kontroll med ressurser og hendelser de har interesser i. Siden andre aktører kan ha delvis eller full kontroll, er det nødvendig å engasjere seg i ulike former for transaksjoner for å kunne realisere sine interesser. I det følgende skal vi legge til grunn tre grunnleggende handlinger, hvorav bare de to siste kan oppfattes som transaksjoner:
- For det første kan aktørene utøve kontroll over ressurser og hendelser man er interessert i og har kontroll over. Eksempler på denne typen handlinger kan være eiere med mer enn 50 prosent av aksjene i et selskap som trumfer igjennom viktige endringer i selskapets strategi, eller via negativ kontroll er i stand til å blokkere endringer som krever to tredjedels flertall. Slike handlinger er i en viss forstand trivielle nettopp fordi de ikke har karakter av å være transaksjoner.
- For det andre kan aktører skaffe seg kontroll over ressurser eller hendelser man er interessert i, noe som i de fleste tilfeller innebærer at man må engasjere seg i ulike typer byttetransaksjoner med andre aktører. Eksempler på denne typen handlinger kan være at en investor kjøper en stor aksjepost i et selskap i den hensikt å skaffe seg kontroll, eller innleder forhandlinger med andre aksjonærer, enten for å sikre slik kontroll eller for å få til felles opptreden med hensyn til bestemte utfall av ulike hendelser.
- For det tredje kan aktørene velge ensidig overføring av kontroll over ressurser og hendelser man er interessert i til andre, eller engasjere seg i det vi tidligere omtalte som bytte av interesse og kontroll. Et eksempel på det første kan være eiere som har gitt andre aksjonærer eller selskapets styre fullmakt til å stemme for deres aksjer på generalforsamlingen, mens den siste typen er et eksempel på den formen for handlinger som blant annet danner basis for institusjonelt eierskap som sosialt fenomen, noe som kan anskueliggjøres i form av skjemaet i figur 2.7.
(Illustrasjon mangler)
Fig. 2.7 Et sosialt tillitssystem med tre aktørgrupper og tre ressurser
Andelseierne har full kontroll over pengene og er bare interessert i avkastningen på denne ressursen, en interesse som også deles av porteføljeforvalteren. Porteføljeforvalteren deler kontroll over selskapets strategi med ledelsen, samtidig som begge har interesser knyttet til valg av strategi. Ledelsen i selskapet har imidlertid, slik vi har satt opp skjemaet her, full kontroll over avkastningen og er bare interessert i valg av strategi og tilgangen til kapital. Når andelseierne i dette tilfellet velger å bytte kontroll med retten til å investere pengene selv mot den interesse man har i porteføljeforvalterens antatte kompetanse, har det blant annet sammenheng med en antakelse om at porteføljeforvalteren har innflytelse på selskapets strategi, og at dette har betydning for avkastningen på aksjene. [23]
Sammenhengen mellom eiendom og makt
Med referanse til modellen i figur 2.1 kan vi nå gi en nærmere presisering av hva vi mener med den økonomiske maktens problem, eller nærmere bestemt hvordan de to arenaene for utøvelse av makt er koblet sammen. Problemet kan også formuleres som et spørsmål om hvordan en eksisterende distribusjon av kontroll i aksjemarkedet, via aktørenes handlinger i de enkelte selskapene, blir transformert til en ny distribusjon av kontroll på et senere tidspunkt.
Andelseiere, selskaper og institusjonelle eiere er i denne sammenhengen å oppfatte som målrettede aktører som, selv om de ikke nødvendigvis handler rasjonelt i en eller annen betydning av dette ordet, likevel antas å opptre fornuftig, i den forstand at de primært antas å maksimere det de oppfatter som sine egne interesser. Når det gjelder institusjonelle eiere og ledelsen i selskapene, kan det argumenteres for at de primært skal maksimere andres interesser (andelseiernes og aksjonærenes), noe som imidlertid ikke nødvendigvis står i motsetning til et ønske om å handle på måter som gjør at også egne interesser blir maksimert.
Modellen er i utgangspunktet konstituert av de to grunnelementene aktører og hendelser som er knyttet sammen ved at ulike utfall har forskjellige konsekvenser for aktørene, og ved at de har del i kontrollen over utfallene. Kontroll skal da forstås som de forhold som direkte setter en aktør i stand til å påvirke utfallet av en hendelse, mens en aktørs interesse i en hendelse er forskjellen i konsekvenser av hendelsens mulige utfall (Hernes 1975). En aktørs makt ligger da i hans eller hennes kontroll over verdifulle ressurser og hendelser, samtidig som verdien av disse er bestemt av den interessen mektige aktører har i dem. Makt blir derfor å oppfatte som en egenskap ved aktørene i det sosiale systemet, og ikke en egenskap ved relasjonen mellom to aktører. I et slikt perspektiv blir forholdet mellom en aktør og en ressurs eller hendelse å forstå som et forhold mellom interesse og kontroll, mens forholdet mellom makt og verdi gjelder aktører og ressurser/hendelser i forhold til hele handlingssystemet.
Interesser er egenskaper knyttet til individuelle og kollektive aktører, og må derfor knyttes til det vi her kaller maktens mikroarena, mens verdier og makt er egenskaper som på den annen side må relateres til aksjemarkedet som sosial institusjon. Hvis man altså kjenner fordelingen av interesser og kontroll, kan man bestemme aktørenes makt og verdien av ressursene. I den sammenheng vi benytter begrepene her, betyr dette at kjennskap til eksisterende eierstruktur og de involverte aktørenes interesser i ulike eierposisjoner kan danne utgangspunktet for en vurdering av de ulike posisjonenes verdi og aktørenes makt. Den kausale strukturen i en slik modell kan derfor, med referanse til figur 2.1, konkretiseres på følgende måte (Coleman 1990).
En eierstruktur på et bestemt tidspunkt kan defineres ved ulike eieres kontroll med ressurser (eierandeler i form av aksjer) og hendelser (stemmerettigheter som kan benyttes på generalforsamlingen) samtidig som de ulike eierne vil ha ulike interesser knyttet til disse ressursene. En eksisterende eierstruktur vil gi opphav til byttetransaksjoner som, i et velfungerende aksjemarked, gjør at verdien av aksjene kan fastsettes. Den enkelte eiers eller eiergrupperings makt kan da defineres som verdien av alle de ressursene han, hun eller den kontrollerer (porteføljen), samtidig som antallet ressurser i en situasjon hvor ingen aktører er interessert i å endre den eksisterende eierstrukturen (potensielle likevektsutfall), er bestemt av; (i) aktørenes interesse i ressursen, (ii) aktørenes makt (i.e. verdien av de ressursene aktørene kontrollerer) og (iii) verdien av ressursen i seg selv.[24]
I et slikt perspektiv kan de institusjonelle eiernes makt ikke først og fremst oppfattes som et resultat av størrelsen på den kapitalen de forvalter og hva slags institusjon det dreier seg om, altså egenskaper ved de institusjonelle eierne selv, men som et resultat av summen av de ressurser og hendelser de kontrollerer og den interessen andre aktører har i disse ressursene og hendelsene.
Spillteoretiske tilnærminger er en måte å modellere de ulike aktørenes reaksjon på strukturelle endringer på, noe som innebærer at aktørforutsetningene kan oppfattes som mellomliggende variabler mellom strukturelle faktorer og makroutfall. I en spillteoretisk modell forklares aktørenes handlinger med de insentivene de konfronteres med, insentiver som på sin side er bestemt av tre kategorier variabler. For det første av aktørenes virkelighetsoppfatninger, ønsker og handlingsmuligheter. For det andre av andre aktørers strategier i den grad vedkommende aktør ikke har en dominant strategi. For det tredje av strukturelle faktorer som institusjoner og andre begrensninger (Hovi 1998).
Med referanse til modellen i figur 2.1, kan vi derfor si at de ulike institusjonelle eiernes eventuelle makt ikke bare er et resultat av bevisste valg og egenskaper ved institusjonene selv, men også av aspekter ved den sosiale samhandlingskonteksten de befinner seg i. For det første i form av variasjoner knyttet til aksjemarkedet selv (vekslingen mellom perioder med langvarig oppgang og nedgang avløst av perioder med konsolidering) samt endringer i regelverk og andre institusjonelle rammebetingelser (situasjonsmekanismer). For det andre av egne og andres forvaltningsstrategier (handlingsmekanismer). For det tredje av den typen preferansestruktur som kjennetegner de ulike eiergrupperingenes samhandlingsstruktur (transformeringsmekanismer). Det er nettopp i denne betydningen makt er å oppfatte som en egenskap ved aktørene i det sosiale systemet og ikke en egenskap mellom to forskjellige aktører. Et strengt skille mellom et aktørorientert og strukturelt perspektiv på makt mister dermed mye av sin mening.
En oppklaring og en advarsel
Når vi har tatt utgangspunkt i en modell for analyse av makt som er omstridt og har vært utsatt for massiv kritikk, er det ikke fordi vi tror at modellen nødvendigvis er egnet som grunnlag for undersøkelser av maktforhold generelt eller for alle aspekter som knytter seg til forholdet mellom eiendom og makt, men fordi vi mener den er nyttig for å belyse noen av de problemstillingene som står i fokus her og fordi det, i den sammenhengen de benyttes her, er relativt uproblematisk å gi en presis mening til de sentrale begrepene i modellen.
Når det gjelder modellens relevans for framstilling av den økonomiske maktens symbolske dimensjon, et forhold som etter vårt syn er av avgjørende betydning for forståelsen av aksjemarkedet som sosial institusjon, er det åpenbart at modellen har mindre å gi. Dette betyr på den ene siden at også andre modeller og perspektiver må bringes inn, for som det også er sagt, alternativet til en modell er ikke ingen modell, men en annen modell (Hernes 1982), og som det vil framgå av drøftingen her, er det på den annen side også aspekter ved forholdet mellom eiendom og makt som vanskelig lar seg fange av formaliserte modeller i det hele tatt.
[23] En mulig innvending mot måten skjemaet er satt opp på, er å si at siden porteføljeforvalteren deler kontrollen over selskapets strategi med ledelsen, burde vedkommende også kunne påvirke avkastningen, og at dette må sies å være en forutsetning for at andelseierne skulle ha interesse av å innlate seg på et bytte av interesse og kontroll. Hvis avkastningen er det eneste andelseierne er interessert i, og porteføljeforvalteren ikke kan påvirke den, hvorfor gi vedkommende penger i det hele tatt? Til dette er å si at innvendingen er berettiget, men ikke spesielt relevant, da vi i dette tilfellet bare har ønsket å illustrere den såkalte prinsipal-agent teoriens sentrale poeng; at ledelsen (agenten) i et aksjeselskap ikke nødvendigvis vil handle på en måte som er i aksjonærenes (prinsipalens) interesse, et tema som behandles nærmere i kapittel 3. []
24 Coleman skisserer egentlig to versjoner av modellen. I den første kjenner man aktørenes interesser og den eksisterende fordelingen av kontroll (her: eksisterende eierstruktur) mens poenget er å bestemme de ulike aktørenes makt. I den andre kjenner man den eksisterende fordelingen og fordelingen av kontroll i likevekt, hvor problemet da er å finne hvilke interesser de ulike aktørene måtte hatt for å komme fra den opprinnelige fordelingen til en likevektsløsning. Likevektsløsningen er imidlertid en rent teoretisk konstruksjon som prinsipielt aldri kan observeres, men kun eksisterer som en tendens. Modellen kunne derfor reformuleres, slik vi antydet i figur 2.1, ved å si at det som kan observeres er (i) den opprinnelige fordelingen av kontroll og (ii) en annen fordeling på et senere tidspunkt.