3.1 Eierstyringsmodeller
I den internasjonale corporate governance litteraturen skilles det mellom en angloamerikansk og en kontinental eierstyringsmodell. Siden både den teoretiske og empiriske litteraturen i all hovedsak kan sies å være dominert av ett teoretisk perspektiv, den såkalte prinsipal-agent teorien, gir vi først et kort riss av prinsipal-agent problemet.
Prinsipal-agent teori
Prinsipal-agent teorien (Alchian og Demsetz 1972, Stiglitz 1975, Jensen og Meckling 1976, Fama 1980) er den teoriretningen som nærmest har vært enerådende siden Berle & Means (1933) problematisering av forholdet mellom bedriftsledere og aksjonærer som et forhold mellom eiendom og kontroll, og tydeliggjør at privat eiendomsrett består av minst to ulike rettigheter. For det første retten til å benytte eiendom for å nå bestemte mål og for det andre retten til å høste fruktene av bruken av eiendom. Prinsipal-agent problemet kan dermed konkretiseres som et spørsmål om den daglige ledelsen i et aksjeselskap (agenten) benytter den første typen rettigheter på en slik måte at også den andre typen rettigheter blir realisert, altså om aksjonærene (prinsipalen) faktisk kan høste fruktene av ledelsens bruk av deres eiendom.
Poenget er altså at aksjonærene oppfattes som prinsipaler og ledelsen som deres agenter. Siden ledelsen i liten grad antas å bli disiplinert gjennom markedsmekanismen, er det stor sannsynlighet for at de vil følge andre målsettinger enn de som er i aksjonærenes interesser, et forhold som forsterkes av at ledelsen kan tenkes å handle på basis av privat informasjon som aksjonærene ikke har tilgang til. Fra aksjonærenes ståsted er derfor problemet hvordan man til enhver tid best kan sørge for at ledelsen foretar valg som er i samsvar med aksjonærenes kortsiktige og langsiktige interesser.[25]
Den angloamerikanske og kontinentale eierstyringsmodellen
Dette prinsipal-agent problemet har blitt forsøkt løst på helt ulike måter i Europa og England og USA. Mens løsningen i de europeiske landene er et resultat av en tradisjon som har resultert i det som omtales som en kontinental eierstyringsmodell, har utviklingen i England og USA gitt opphav til en angloamerikansk modell.
Mens løsningen i England og USA har vært å spre eierskapet mellom et stort antall eksterne aksjonærer, har den kontinentale modellen vært kjennetegnet av et skille mellom eiendom og kontroll som har gått i stikk motsatt retning, i den forstand at kontrollen gjerne har vært konsentrert i hendene på et lite antall store eiere, ofte med begrensede kontantstrømsrettigheter i selskapene. Prinsipal-agent problemet innen samme type selskaper og bransjer har derfor gitt opphav til to motsatte utfall i ulike land, en utvikling som kan oppsummeres på følgende måte: Mens man i de kontinentaleuropeiske landene har fått et system hvor aksjonærene har kontroll men ikke nødvendigvis eiendomsrett til selskapenes kontantstrømmer, har man i de angloamerikanske landene fått et system hvor mange aksjonærer har eiendomsrett til kontantstrømmene i selskapene, men ikke nødvendigvis kontroll (Mayer 1999).
At prinsipal-agent problemet, som i teorien framstilles som et generelt problem for alle aksjeselskaper, har fått så ulike løsninger i ulike land, gjør at en kan reise berettiget tvil om hvor relevant teorien egentlig er. Denne problemstillingen kommer vi tilbake til senere. I første omgang skal vi bruke teorien for hva den er verdt, noe som ikke minst kan begrunnes med at den har vært så dominerende i England og USA, de landene som utgjør referanserammen til flertallet av de empiriske undersøkelsene vi presenterer i avsnitt 3.2.
[25] At aksjonærene i praksis oppfatter problemet slik er rimelig nok. Fra et teoretisk perspektiv er det imidlertid et spørsmål om slike kortsiktige og langsiktige interesser i det hele tatt lar seg forene, en problemstilling som behandles nærmere i kapittel 8.