4.2 Oppsummering
Tabell 4.3 oppsummerer de fem sentrale kjennetegnene ved institusjonelt eierskap som er drøftet så langt. Før vi ser nærmere på framveksten av og adferden til institusjonelle eiere i det norske verdipapirmarkedet i kapittel 5, 6 og 7, skal vi kort kommentere hvorfor vi tidligere antydet at de to første kjennetegnene ikke kan sies å være definitoriske kjennetegn ved institusjonelt eierskap som sosialt fenomen.
Tabell 4.3 Kjennetegn ved institusjonelt eierskap
|
KJENNETEGN
|
FORKLARING
|
|
En tosidig prinsipal-agent relasjon
|
Institusjonelle investorer forvalter midler på vegne av andre ved
å opptre i rollen både som prinsipal og agent på samme tid.
|
|
Ulike insentiv i rollen som prinsipal og agent
|
Sterkt insentiv til å maksimere egne eieres avkastning i rollen som
agent (forvalter), men ikke nødvendigvis i rollen som prinsipal
(eierrepresentant).
|
|
Eierskap med begrenset kontroll
|
Eierskap som gir begrenset kontroll på grunn av myndighetsbestemte
krav (regulering):
|
|
Rasjonell imitasjon
|
Tendens til flokkadferd fordi prestasjonene kontinuerlig sammenlignes
relativt til andre institusjonelle eiere.
|
|
Regulert tillitssystem uten garantier
|
Formidler som gis tillit fra mange aktører og derfor kan samle
spredte ressurser, som kan plasseres hos en eller flere aktører
formidleren har tillit til:
|
At institusjonelt eierskap er kjennetegnet av en tosidig prinsipal-agent relasjon og at forvalterne har ulike insentiv i rollen som prinsipal og agent, er viktige aspekter ved denne formen for eiendom. Det dreier seg med andre ord om kollektive aktører kjennetegnet av både en intern og ekstern eierstyringsproblematikk, som selv om dette er et sentralt aspekt ved institusjonelt eierskap som sosialt fenomen, likevel også kan sies å kjennetegne tradisjonelle aksjeselskaper som institusjonell eierskapsform.
Som vi tidligere har vært inne på, blir ledelsen i selskapene på Oslo Børs sjelden overvåket direkte av sine egne aksjonærer (prinsipalene), men i de fleste tilfeller av ledelsesteam i andre selskaper og av statlige byråkrater. Aksjonæraktivisme i en situasjon med multiple agenter (ledelsesteam) skiller seg derfor ikke vesentlig fra den situasjonen som kjennetegner de institusjonelle eiernes situasjon. Problemet er med andre ord at disse to kjennetegnene, på tross av at de viser til helt sentrale og viktige trekk, ikke differensierer godt nok mellom de institusjonelle eierne og tradisjonelle aksjeselskaper som kollektive aktører, noe som etter vår oppfatning har sammenheng med grunnleggende trekk ved den såkalte prinsipal-agent modellen.
For det første er dette en ahistorisk modell, som beskriver en type gjensidig avhengighetsrelasjon uavhengig av tid og sted. Den kan derfor benyttes for å beskrive nærmest et hvilket som helst forhold hvor en aktør er satt til å utføre handlinger som er av interesse for en annen part, og hvor innsats og prestasjoner ikke umiddelbart er enkelt å observere.
For det andre er de sentrale begrepene (prinsipal, agent, aktør) både ahistoriske og tilslørende på samme tid, da de ikke evner å fange inn det særegne ved konkrete aktører i ulike samhandlingskontekster. For tilhengere av denne typen tilnærminger oppfattes dette antakelig som en styrke, og som selve begrunnelsen for modellens anvendelighet. Etter vår oppfatning representerer dette imidlertid en svakhet ved selve tilnærmingen, noe som her kommer til uttrykk ved at prinsipal-agent logikken bare i begrenset grad kan gjøre rede for det særegne ved institusjonelt eierskap som sosialt fenomen. I det følgende skal vi derfor legge større vekt på de fire siste kjennetegnene som er skissert, selv om vi i enkelte sammenhenger også vil trekke inn motsetningen mellom den interne og eksterne eierstyringsproblematikken i drøftingen.