7.5 Hvem skal oppdra oppdragerne?
Spørsmålet om de institusjonelle eiernes makt, eller mer presist, om den økonomiske makten som bygger på eierskap til aksjer i norske og utenlandske selskaper innebærer at institusjonelle eiere har blitt en ny maktgruppering i samfunnet, kan ikke besvares med et enkelt ja eller nei. For det første er makt et mangetydig fenomen. Det er altså grunn til å spørre hva vi egentlig mener med innflytelse og makt og hvilke fenomener slike begreper viser til.[84] For det andre kan innflytelsen være triviell, i den forstand at maktutøvelsen oppfattes som legitim eller lite kontroversiell, mens det bare er i situasjoner hvor maktutøvelsen tar form av maktmisbruk eller i krisesituasjoner at det blir klart at det dreier seg om utøvelse av makt. For det tredje er det nødvendig å spørre hvem maktutøvelsen har konsekvenser for, eller med andre ord hvilke aktører som i særlig grad har grunn til å frykte de institusjonelle eiernes eventuelle maktutøvelse.
I denne undersøkelsen har vi tatt utgangspunkt i en handlingsorientert og institusjonell definisjon av makt, hvor en aktør har makt i den grad han eller hun kan realisere sine interesser; direkte i den grad vedkommende har kontroll over sine egne interesser, og indirekte i den grad vedkommende må bytte til seg kontroll for å realisere sine interesser (Hernes 1980). I et slikt perspektiv skal de institusjonelle eiernes makt ikke bare forstås som et resultat av den kapitalen de forvalter og hva slags institusjon det dreier seg om, men som et resultat av summen av de ressurser og hendelser de kontrollerer og den interessen andre aktører har i disse ressursene og hendelsene.
I tillegg har vi forsøkt å problematisere maktens symbolske dimensjon, eller med andre ord om det som i utgangspunktet oppfattes som legitim og lite kontroversiell maktutøvelse, eller ikke som utøvelse av makt i det hele tatt, likevel i enkelte sammenhenger kan beskrives som en form for symbolsk makt. Mens den forrige maktredningen (Hernes 1975) kan oppfattes som et forsøk på å kombinere et handlingsorientert og institusjonelt perspektiv, har vi her forsøkt å supplere en slik tilnærming med det som i noen sammenhenger omtales som et kommunikasjonsperspektiv.[85]
Forholdet til selskapene
Gjennomgangen av forvaltningsmiljøenes strategier og handlinger for å påvirke utfallet av ulike hendelser i selskapene, med andre ord deres konkrete praksis for å oppnå innflytelse og makt, viste at dette kan skje på ulike måter. Som eksemplene over også viser, kan slike framstøt være vellykkede, noe som antyder at selskapene tar de institusjonelle eiernes forslag og innvendinger alvorlig. Det er altså liten grunn til å tvile på at institusjonelle eiere har innflytelse på viktige hendelser i selskapene og at denne innflytelsen kan oppfattes som en form for utøvelse av makt. Som vi har sett, framheves dette også av de institusjonelle eierne selv, noe som også kan illustreres med følgende uttalelse fra et intervju med en sentralt plassert aktør, hvor betydningen av maktutøvelse blir belyst:
Som forvalter får du en helt annen mulighet til å påvirke enn om du sitter som en liten investor. Du kan investere i samme aksje, men kan ikke påvirke på samme måte. Sitter du på ti prosent, har du en viss form for makt, og det er spennende. (...) Det er ikke makten i seg selv, men snarere muligheten til å skape noe positivt ut av makten som er fascinerende. Jeg er ikke opptatt av makt, men synes det er spennende å kunne bruke det i en positiv sammenheng for å skape en økt forhandlingsposisjon, eller i form av at du kan tvinge frem en høyere dividende eller tilbakekjøp av egne aksjer. Det er et verktøy for å oppnå noe som skal være positivt.[86]
Institusjonelle eiere er i dag den tredje største eiergrupperingen på Oslo Børs. Selv om de hver for seg ikke har kontrollerende eierposisjoner i selskapene de investerer i, har de ofte eierandeler som betyr at de blir lyttet til og får gjennomslag for synspunkter i selskapene. Det er derfor antakelig lite kontroversielt å si at institusjonelle eiere i dag representerer en viktig maktgruppering i selskapene på Oslo Børs, at denne innflytelsen har vært økende på 1990-tallet og at det er grunn til å tro at deres innflytelse vil bli enda større i tiden som kommer. Som vi har sett, er det først de siste årene at norske institusjonelle eiere har framstått som aktive eiere i selskapene, noe som ikke bare kommer til uttrykk på generalforsamlingene, men også ved den kontinuerlige kontakten med selskapenes administrasjon og styre.
En stor aktør som Storebrand Kapitalforvaltning deltar på over 300 presentasjoner i året og har jevnlige møter med ledelsen og styret i selskapene de investerer i. I Odin Forvaltning gjennomføres det over 300 bedriftsbesøk i året i selskaper som inngår i porteføljene. De institusjonelle eierne som er med i undersøkelsen oppgir at de har møter med selskapene minst en gang i året, gjerne oftere, samtidig som man deltar i valgkomiteer, bedriftsforsamlinger, representantskap og i enkelte sammenhenger også ved at man har styreverv, selv om dette først og fremst gjelder i helt spesielle situasjoner og bare for kortere perioder av gangen.
I tillegg spiller institusjonelle eiere ofte en aktiv rolle på generalforsamlingene, spesielt hvis det er viktige og prinsipielle saker som skal opp eller et selskap befinner seg i en akutt krise. Inntrykket er likevel at det ikke først og fremst er kamper på generalforsamlingene som representerer den viktigste arenaen for utøvelse av makt, men at dette skjer i form av den daglige aktiviteten i forbindelse med ulike former for selskapskontakt. Som vi har sett blir mange forslag og initiativ fra selskapene stanset før de når generalforsamlingen i det hele tatt, noe som er i tråd med funn fra internasjonale studier. Den viktigste årsaken er at institusjonene foretrekker å ”forhandle i skyggen av loven” (Black og Coffee 1994) og at det å få stempel som bråkmaker på generalforsamlingene fort kan slå tilbake på porteføljeforvalterne selv i form av dårligere tilgang til informasjon. Tabell 7.2 viser typiske temaer institusjonelle eiere vil være opptatt av:
Tabell 7.2 Temaer av spesiell interesse for institusjonelle eiere[87]
|
|
Utfallet av slike saker har konsekvenser for ledelsen i selskapene, de ansatte og ikke minst aksjonærene selv, enten de sistnevnte opptrer som personlige private eiere, som representanter for andre selskaper eller som andelseiere i fond representert ved porteføljeforvaltere. Et viktig spørsmål er da hvem som har grunn til å frykte maktutøvelse fra institusjonenes side?
Når det gjelder ledelsen og styret i selskapene, er det åpenbart at de nye normene for eierstyring og institusjonenes økte aktivitetsnivå representerer en form for disiplinering som vil oppleves som utøvelse av makt. Har man på den annen side akseptert kapitalmarkedets bilde av bedriften som en kontantstrømsmaskin med aksjonærene som prioriterte interessent, kan det argumenteres for at denne formen for maktutøvelse representerer et lite problem. Aksjonærene er tross alt bedriftenes egentlige eiere og aktiviteten i selskapene kan da, på tross av at det dreier seg om utøvelse av makt, oppfattes som et nødvendig bidrag til en sunnere eierstyringspolitikk.
For de institusjonelle eiernes egne eiere representerer denne formen for maktutøvelse neppe noe problem, snarere tvert i mot, da det åpenbart er i deres interesse at porteføljeforvalterne har så stor innflytelse på selskapene som mulig. Det kan derfor argumenteres for at den gruppen som tilsynelatende har størst grunn til å frykte de institusjonelle eiernes makt er de ansatte i selskapene, selv om det åpenbart også vil være situasjoner og konkrete saker hvor de ansatte og institusjonelle eiere har sammenfallende interesser. Før vi drøfter dette nærmere skal vi imidlertid knytte noen kommentarer til andelseiernes situasjon.
Forholdet til andelseierne
Som vi har sett er andelseierne i norske verdipapirfond beskyttet mot vilkårlig maktmisbruk fra porteføljeforvalternes side gjennom representasjon i de ulike fondenes styrer. Selv om den konkrete utformingen av representasjonsordningene varierer mellom ulike forvaltningsselskap, hvor de mest demokratiske i realiteten gir de andelseiervalgte styrerepresentantene anledning til å diktere hvilke strategier som blir valgt, er inntrykket at forvaltningsselskapene tar dette meget alvorlig og at det norske regelverket gir andelseierne bedre beskyttelse enn i andre land. Dette gjelder imidlertid porteføljeforvalternes opptreden og stemmegivning på generalforsamlingene. På den annen side kan den informasjonsasymmetrien som hersker mellom fondsforvaltere og andelseiere også oppfattes som et uttrykk for makt, ikke først og fremst knyttet til enkeltsaker i selskapene, men til andelseiernes valg av fond og beslutningen om å være eksponert i aksjemarkedet i det hele tatt.
Dette problemet er aktualisert etter det sterke fallet i det norske og de internasjonale aksjemarkedene de siste årene, hvor andelseiere i økende grad ikke bare klager på den behandlingen man har fått i enkelte forvaltningsselskap, men også er villige til å gå til sak for å få tilbake penger som er tapt. Det dreier seg med andre ord om andelseiere som føler seg overkjørt av ivrige forvaltere som primært er ute etter å selge fond, eller med andre ord at man opplever forvalternes opptreden som en form for maktmisbruk. En viktig årsak er antakelig at forvalterne selv, på samme måte som det skjedde i bankene på 1980-tallet, har blitt mer transaksjons- og ikke relasjonsorienterte, med andre ord at de er mer opptatt av å selge fondsandeler enn å gi finansielle råd, og at risikoen knyttet til investeringene har blitt underkommunisert. Som vi tidligere har vært inne på kan dette beskrives som en form for symbolsk makt, hvor det nettopp er forvalternes antatte kompetanse som blir anerkjent og dermed miserkjent som en spesiell evne til å ligge i forkant av utviklingen.
Forholdet til de ansatte i selskapene
Erfaringene fra kriser av den typen som oppstod i Kværner høsten 2001, tilsier at det i slike situasjoner ofte vil være de ansatte og ledelsen i selskapene som har størst grunn til å frykte de institusjonelle eiernes makt. Når det gjelder de ansattes situasjon, kommer dette til uttrykk ved at institusjonelle eiere, fordi de ikke har interesse av å forplikte seg langsiktig i et enkeltselskap, oppleves som uforutsigbare og ”troløse aksjonærer”. De vil derfor ikke kunne regnes som allierte, men vil velge strategi fra sak til sak, basert på hva som til enhver tid tjener deres egne eiere best. Siden de ansatte, i tillegg til selskapets ledelse, antakelig er den gruppen som har størst interesse av langsiktige og stabile eiere, vil et økende innslag av institusjonelle eiere derfor kunne bidra til mer usikkerhet enn en situasjon hvor eiersiden er dominert av en eller et lite antall store private eiere.
Dette bildet må imidlertid nyanseres, noe krisen i Kværner igjen illustrerer, da utfallet av denne konkrete hendelsen like gjerne kunne blitt at selskapet i dag ikke hadde eksistert, hvis de ansatte og aksjonærgrupperinger som støttet den sittende ledelsen hadde gått seirende ut av kampen om makten i selskapet. Som vi har sett, er store institusjonelle eiere i praksis langsiktige eiere i norske børsnoterte selskaper, noe som først og fremst gjelder store institusjoner med relativ forvaltning som strategi. Langsiktig eierskap er imidlertid ikke noe mål i seg selv for institusjonelle eiere, men et spørsmål som må sees i sammenheng med selskapenes prestasjoner.
På den annen side vil de ansatte og institusjonelle eiere ofte ha sammenfallende interesser, noe som ikke minst gjelder institusjonenes forsøk på å stanse belønningssystemer som oppfattes som gavepakker til den sittende ledelsen. Selv om fagforeningene utvilsomt yter et viktig bidrag i denne sammenheng, er det likevel et paradoks at det nå i stadig flere selskaper er porteføljeforvaltere og ikke de tillitsvalgte selv som i praksis sørger for å stanse det stadig flere oppfatter som meningsløse eller alt for generøse programmer for belønning av ledelsen i selskapene.
Hvis hensikten med eierstyring er å oppdra ledelsen og de ansatte til å tenke og handle som om de var selskapenes eiere, er det berettiget å spørre hvem som i så fall skal oppdra oppdragerne? Et nærliggende svar er at denne oppgaven hviler på myndighetene, representert ved institusjoner som Kredittilsynet, Finansdepartementet og Norges Bank i tillegg til Oslo Børs, noe som åpenbart også er riktig, selv om tidligere forskning har vist at styrking av det norske tilsynsapparatet og myndighetenes prioritering av ressurser til dette som regel følger i kjølvannet av, og ikke i forkant av, finansielle kriser eller destabiliserende ekspansjonsperioder (Knutsen og Ecklund 2000).
Andelseierne er neppe en mulig kandidat, da de på grunn av eierskapets atomistiske struktur, ikke kan håpe på annen oppdragende effekt enn den som følger av at deres egen investeringsadferd i noen sammenhenger ser ut til å følge et mer rasjonelt mønster enn porteføljeforvalternes. Tilbake står da den mulighet at oppdragelsen kan utføres av fagforeningene og de ansatte i selskapene selv, ikke primært i rollen som arbeidstakere, men som arbeidstakeraksjonærer. Forutsetningen er da at fokuset skifter fra eierskapets bidrag til verdiskapingen i selskapene til forholdet mellom eierskap og makt, et forhold som i den nye eierstyringsdebatten i hovedsak er forbeholdt forholdet mellom ledelsen i selskapene og de ”egentlige aksjonærene”. Dette temaet forfølges videre i kapittel 8, hvor vi forsøker å skissere et alternativt perspektiv på eierstyring hvor også arbeidstakersiden har selvstendige oppgaver og interesser.
[84] Et innflytelsesrikt og etter hvert klassisk svar på dette spørsmålet er at makt kan defineres som ”the probability that one actor within a social relationship will be in a position to carry out his own will despite resistance, regardless of the basis on which this probability rests” (Weber 1978:53). []
85 Se Danielsen (1991) for en drøfting av forholdet mellom et interaksjons-, institusjons- og kommunikasjonsperspektiv på makt.[]
86 Intervju med Ragnhild Wiborg, investeringsdirektør i Odin Forvaltning, i Jacobsen og Oksum (2001:228)[]
87 Retningslinjer for utøvelse av eierskap for DnB Investor, 19/3-2001.