Private institusjonelle eiere er i likhet med tradisjonelle aksjeselskaper, profittmaksimerende kollektive aktører, men skiller seg fra tradisjonelle aksjeselskaper ved at de opptrer som rendyrkede finansielle investorer som ikke forvalter egne, men andre aktørers penger. Mens de første må produsere for å kunne forvalte kapital, er kapitalforvaltningen selve produktet hos de siste, og for at dette produktet i det hele tatt skal kunne bli solgt, må forvalterne ha tillit.
Makt kan ofte være et grunnlag for å gi, men også for å få tillit. Når det gjelder de institusjonelle eiernes situasjon, er det å få tillit en avgjørende forutsetning for å oppnå makt, da det (med unntak av livselskapene), dreier seg om regulerte og ustabile tillitssystemer uten garantier overhodet. Maktens legitimitet er da utelukkende forankret i forvalternes prestasjoner og oppdragende effekt, hvor oppdragelsen skal oppfattes som et forhold mellom prinsipal og agent i form av den disiplinerende effekt de institusjonelle eierne har på selskapenes administrasjon.
Som vi har sett, legger de institusjonelle eierne avgjørende vekt på sin rolle som oppdragere, ikke bare i forhold til ledelsen i selskapene de har eierinteresser i, men også i forhold til sine egne eiere. En undersøkelse av disse eiernes makt kan derfor ikke unnlate å ta opp spørsmålet om grunnlaget for denne oppdragelsens potensielt disiplinerende effekt, noe som innebærer at det også er legitimt å spørre hvem som i så fall skal oppdra oppdragerne?[65]
[65] Som det heter i Marx’ tredje tese om Feuerbach: ”Den materialistiske lære, at menneskene er produkter av omstendighetene og oppdragelsen, at forandrede mennesker altså er produkter av andre omstendigheter og forandret oppdragelse, glemmer at omstendighetene nettopp forandres av menneskene, og at oppdrageren selv må oppdras” (Marx 1973:26).