8.3 Eierskap, verdiskaping og makt
Et av siktemålene med de nye eierstyringsnormene er å introdusere mekanismer som kan forene målsettingen om effektivitet og rettferdig fordeling mellom bedriftenes ulike interessenter. Selv om kapitalmarkedets bilde av bedriften som en kontantstrømsmaskin levner liten tvil om at det er aksjonærene som er bedriftenes prioriterte interessent, er det ledelsen og de ansatte som er målgruppen for de nye normene, noe som betyr at det er i aksjonærenes interesse å støtte belønningssystemer som kan sørge for at aksjonærenes interesser blir realisert. På den annen side er slike belønningssystemer også en kilde til økonomisk makt, noe som ikke minst har sammenheng med den nye rollen institusjonelle eiere spiller i kapitalmarkedet gjennom kollektiv forvaltning av blant annet husholdningenes overskuddslikviditet.
Valg av eierstyringsmodell
Som tidligere påpekt, er framveksten av institusjonelle eiere kanskje det utviklingstrekk som mer enn noe annet har bidratt til å virkeliggjøre myndighetenes målsetting om å revitalisere aksjemarkedet som kilde for risikokapital da politikken ble lagt om på slutten av 1970-tallet. Det kan derfor argumenteres for at institusjonelle eiere er de sentrale aktørene i det finansledede vekstregimet vi kan se konturene av nå, og at deres rolle som finansielle formidlere også har implikasjoner for hvilken eierstyringsmodell som blir valgt.
Hvis den angloamerikanske eierstyringsmodellen legges til grunn, får vi et eierstyringssystem bestående av institusjonelle eiere som rene finansielle formidlere med individuelle eiere, hvor den primære målsettingen er å disiplinere ledelsen i bedriftene til å sørge for høy avkastning på investeringene. Det sentrale suksesskriteriet er da bedriftenes aksjekurs. Som det blant annet er påpekt av flere av porteføljeforvalterne som er intervjuet her, er aksjekurser et snevert mål som må suppleres med andre indikatorer. På den annen side kan det argumenteres for at dette heller ikke er adekvat, siden det strengt tatt ikke inkorporerer den finansielle dimensjonen knyttet til ansattes eierskap av aksjer.
Institusjonelle eiere er ikke bare formidlere av typen entreprenører som forvalter individuelle sparepenger, men opptrer i rollen som prinsipaler og agenter på samme tid, hvor den interne eierstyringsproblematikken tilsier at de må opptre som agenter for arbeidstakere som også er aksjonærer. Et viktig spørsmål blir da hvem som til syvende og sist kontrollerer aksjene som forvaltes på denne måten.
Et mulig svar er at de institusjonelle eiernes framvekst og dominerende rolle representerer en ”opphevelse av den kapitalistiske produksjonsmåten innen rammen av den kapitalistiske produksjonsmåten selv” og et ”nødvendig overgangsstadium til en ny produksjonsform” (Marx 1978:399) basert på kollektiv privateiendom gjennom individuelle fond. Dette innebærer ikke nødvendigvis at grunnlaget for makroøkonomisk stabiliseringspolitikk skifter fra lønns- eller kapitalforholdet til mekanismer i finansmarkedene selv, slik blant annet Boyer (2000) antyder, eller at lønns- eller kapitalforholdet endres fra uavhengig til avhengig variabel (Grahl og Teague 2000), men at dette forholdet formidles via en annen framtredelsesform.
I et finansledet vekstregime vil dette komme til uttrykk ved at ulike former for lønnsfleksibilitet potensielt vil ha samme effekt for samlet etterspørsel i økonomien som det man tidligere oppnådde med statlig etterspørselsregulering via de inntektsvirkninger som skapes i aksjemarkedet. En slik utvikling kan gi opphav til en eierstyringspolitikk som ikke bare er svært forskjellig fra den angloamerikanske modellen, men også fra den type eierstyring som kjennetegnet den kontinentaleuropeiske modellen i den Fordistiske epoken. Forutsetningen er da at alle parter (eiere, ansatte og ledelsen i selskapene) har noe å vinne på en slik modell, en problemstilling som kan anskueliggjøres på følgende måte:
If the trade unions are to regain the power to influence the distribution of income, they must realize that the battle to be fought and won is the battle for control of the company shareholdings. The development of employees’ funds will be the paramount mediation mechanism that will enable the capitalism of continental Europe to remain distinct from the Anglo-Saxon variety of capitalism (Aglietta 1988:80).
I en verden hvor en aksje betyr en stemme er økonomisk makt et spørsmål om kontroll over selskapenes aksjer, hvor kontroll kan oppnås enten gjennom mikro- eller makroarenaen for utøvelse av makt. Erfaringene fra eksempler som Kværner og Veidekke tilsier imidlertid at det bare er kontroll oppnådd gjennom mikroarenaen (aksjer i egen bedrift) som i dag gir forhåpninger om de facto innflytelse og makt, da det er et åpent spørsmål hvem som i realiteten kontrollerer aksjene som forvaltes av institusjonelle eiere, samtidig som fagforeningen i en konkret bedrift ikke har noen innflytelse på de valg som foretas av de institusjonelle eiernes representanter. At kollektivt eierskap gjennom arbeidstakerfond kan representere et mulig svar på hvordan de ansatte kan ivareta sine selvstendige interesser og oppgaver i et eierstyringsperspektiv er kanskje ikke så vanskelig å se. Spørsmålet er hvorfor en slik eierstyringsmodell skulle være i bedriftenes interesse.
Vi kan nærme oss denne problemstillingen ved å spørre om det er noe bedriftene har behov for, men verken private eller institusjonelle eiere kan garantere og som bare fagforeningene kan bidra med. Et mulig svar er at langsiktig eierskap er et slikt fenomen, og at etableringen av en eller annen form for kollektivt arbeidstaker- eller fagforeningsfond representerer en løsning på problemet.
At institusjonelle eiere i dag er dominerende eiere har ført til at selskapene blir drevet på en annen måte enn før, noe som ikke minst kommer til uttrykk i stadige omorganiseringer kjennetegnet av en blanding av restrukturering og internasjonalisering hvor nedbemanning, inn- og outsourcing, oppsplitting og konsentrasjon om kjernevirksomhet er sentrale virkemidler for å tilfredsstille krav om høyere avkastning. Det kan derfor argumenteres for at enkeltindividers spareadferd indirekte har blitt den viktigste drivkraften for inntektsfordeling mellom ulike grupper, formidlet via de institusjonelle eiernes eierstyringspolitikk. I et finansledet vekstregime kommer dette til uttrykk i form av krav om at selskapenes egne midler må benyttes på en måte som kan gi høyest mulig avkastning på kort sikt, som alternativ til forhandlinger om hvordan produktivitetsøkninger skal fordeles mellom ulike interessenter i overensstemmelse med nasjonale standarder for regulering av reallønnsvekst.
I et slikt vekstregime vil valg av eierstyringsstrategi spille en avgjørende rolle, hvor framveksten av en arbeidsstyrke med betydelige eierandeler i selskapenes aksjer, enten i form av arbeidstakerfond eller via kontroll over pensjonsfond, vil kunne endre det motsetningsfulle forholdet mellom den enkeltes rolle som individuell andelseier og arbeidstaker. Arbeidstakerfond i en eller annen form, ville da kunne fungere som en reguleringsmekanisme for hvilke avkastningsnormer man ønsket å legge til grunn. I stedet for målsettinger om maksimal kortsiktig gevinst, kunne en da forlange en garantert langsiktig avkastning i bytte for langsiktig eierskap til selskapenes aksjer, noe som implisitt også ville bety at eierskapet potensielt ville få karakter av å være en forsvarsmekanisme for ledelsen i selskapene.
Det er ingen grunn til å tro at institusjonelle eiere vil ha interesse av en slik eierstyringsstrategi, noe som først og fremst har sammenheng med at de ikke ønsker å forplikte seg langsiktig i enkeltselskaper, men også fordi den tilsynelatende representerer det motsatte av den formen for ”creative destruction” de nye normene for god eierstyring oppfordrer til; å opprettholde en mer eller mindre permanent hobbesiansk tilstand av alles kamp mot alle, slik at ledelsen i selskapene ikke glemmer hvem som er selskapenes prioriterte interessent.[99] I tillegg vil en slik strategi gi opphav til andre problemer, hvor det viktigste antakelig vil være konsekvensene for aksjenes likviditet, da et selskap med de ansatte eller fagforeninger som stor og dominerende eier neppe ville være et fristende investeringsobjekt for investorer på jakt etter kortsiktig gevinst. Problemet burde imidlertid ikke være uoverkommelig, noe som også gjelder de institusjonelle eiernes motvilje mot å ta styreverv i selskapene de investerer i. Nyere forskning (blant annet Bøhren og Ødegaard 2001 og 2002) har vist at det er en klar sammenheng mellom aktivt eierskap, blant annet gjennom styrearbeid, og verdiskapingen i selskapene, noe som gjør at det kan være flere grunner til å utfordre de institusjonelle eierne på dette området:
For det første viser altså vår forskning at aktivt eierskap gjennom styrearbeid er verdiskapende. For det andre kommer en stadig større andel av store norske selskapers egenkapital fra fond. Dette innebærer at fondene overtar stadig mer eierskap fra andre aksjonærgrupper. Desto viktigere er det at fondene utøver sitt eierskap på best mulig måte. For det tredje har andres forskning vist år etter år og i land etter land at fond som stadig kjøper og selger aksjer i forsøk på å slå markedet gjennom aktiv forvaltning (trading) sjelden lykkes med dette. Bortsett fra ved ren flaks oppnår ikke aktive forvaltere bedre avkastning enn fond som handler lite og som primært er opptatt av god risikospredning. Dette tilsier at den påståtte tradingfordelen ved å unngå styreplass og innsidestempel er overdrevet.[100]
Eierbegrensningen på ti prosent som i realiteten innebærer at aksjonærer som sparer i fond blir pålagt høyere risiko enn andre aksjonærer, er et viktig hinder for aktivt eierskap gjennom styreverv. En mulig løsning er at myndighetene tillater det enkelte forvaltningsselskap å investere mer enn dagens maksimumsgrense på ti prosent, da dette vil gi økt insentiv til å ta på seg styreansvar.
Utfordringer for en norsk eierstyringstradisjon
Selv om den største utfordringen for institusjonelle eiere i dagens situasjon er å gjenvinne tillit fra sine egne eiere, er dette antakelig ikke den største utfordringen. Hukommelsen i finansmarkedene er kort, og det er neppe en dristig hypotese å påstå at den neste oppgangen av en viss varighet i aksjemarkedet, vil gi grunnlag for en ny omgang med optimisme som ikke vil stå noe tilbake for tidligere eksesser.
Hvis det er riktig som det ble antydet i kapittel 2, at den grunnleggende strukturen aksjemarkedet kan beskrives som et nettverk av ulike typer strategiske spill, hvor den grunnleggende samhandlingsstrukturen har form av et gjentatt spill av typen Fangens Dilemma, hvor preferansestrukturen skifter mellom gjentatte og engangsspill, er aksjemarkedet ikke bare en arena for å oppnå innflytelse og makt, men også en arena hvor avmakt er institusjonalisert, og dermed et permanent trekk ved de institusjonelle eiernes rammebetingelser.
Konkret betyr dette at aktørene vil bli skuffet igjen og igjen, uten at det nødvendigvis betyr at de institusjonelle eiernes rolle blir redusert. Det er snarere grunn til å anta at institusjonelle eieres betydning, både som eiere og som viktige aktører i aksjemarkedet, vil bli viktigere enn før, noe som har sammenheng med både deres stabiliserende og destabiliserende funksjon. Når det gjelder livselskapenes destabiliserende effekt, er dette et forhold som påpekes av aktørene selv, men som vi har sett er institusjonenes rolle som destabiliserende element noe som også framheves av et flertall av forvaltningsmiljøene som er med i denne undersøkelsen. Avslutningsvis skal vi derfor peke på følgende utfordringer for institusjonelle eiere i det videre arbeidet med utviklingen av en eierstyringstradisjon.
- Betydningen av aktive eiere er et sentralt spørsmål i den nye eierstyringsdebatten. Fra flere hold har det derfor kommet ønsker om at de institusjonelle eierne må spille en mer aktiv rolle i styringen av selskapene, blant annet i form av styreverv. En viktig forutsetning er da at regelverket blir liberalisert på en måte som gjør at porteføljeforvaltere ikke behøver å frykte å komme i innsideposisjon ved å ta på seg et slikt ansvar. Når det gjelder regelverket, er inntrykket at dette først og fremst er et problem som gjelder livselskapenes situasjon, og at institusjonene verken vil eller kan ta på seg denne typen ansvar selv om regelverket skulle bli liberalisert. Den viktigste grunnen er at institusjonene ikke ønsker å forplikte seg langsiktig i enkeltselskaper, og at eierskap kan utøves selv om man ikke er representert i selskapenes styrer. Institusjonelle eiere er aktive eiere i dag. Utfordringen er snarere hvordan eierskapet skal forvaltes uten å komme i konflikt med egne eieres krav om avkastning og selskapenes behov for langsiktige og forutsigbare eiere.
- Regelverket representerer en utfordring når det gjelder belønningen av forvalterne selv. Som vi har sett er det bare Stavanger Fondsforvaltning som i dag benytter et insentivbasert system, hvor forvalternes belønning er avhengig av den avkastningen de til enhver tid klarer å oppnå for andelseierne. Myndighetene er skeptiske til et slikt system, men benytter det på den annen side selv, gjennom forvaltningen av Petroleumsfondet som benytter et insentivbasert system. Kredittilsynets argument er at slike systemer oppmuntrer forvaltningsselskapene til å ta høyere risiko. Hvorvidt man skal ha et slikt system eller basere seg på faste honorarer er imidlertid ikke et uvesentlig spørsmål, spesielt i situasjoner hvor det er forvaltningsselskapet og ikke det enkelte fondet som skal bære kostnadene.
- For det andre spiller regelverket en rolle når det gjelder de enkelte fondenes risikoprofil. Bransjens syn er at denne må defineres på forhånd, siden dette vil gi et mer forutsigbart og oppriktig system. Bakgrunnen er informasjonsasymmetrien mellom forvaltere og andelseiere som gjør at andelseierne betaler mer enn nødvendig. Utfordringen for myndighetene blir da å finne måter å utjevne denne informasjonsasymmetrien på, enten det skjer ved hjelp av minimumsgrenser eller på andre måter.
- Den viktigste utfordringen blir eventuelt å forholde seg til en mulig eierstyringsmodell hvor corporate governance betyr mer enn makt til å påvirke selskapenes aksjekurs. I et slikt system må institusjonelle eiere forholde seg til fagforeningene og de ansattes makt, enten denne er oppnådd gjennom arbeidstakerkontrollerte fond eller i form av eierskap i egen bedrift, hvor spørsmålet om langsiktig eierskap antakelig vil få en mer framtredende plass enn det som er tilfelle i dag.
Litteratur
Aglietta, M. (1979): A Theory of Capitalist Regulation: the US Experience, Verso, London
Aglietta, M. (1998): ”Capitalism at the Turn of the Century: Regulation Theory and the Challenge of Social Change” i New Left Review, November-December 1998, pp. 41–90
Aglietta, M. (2000): ”Shareholder value and corporate governance: some tricky questions” i Economy & Society, Vol. 29, Nr. 1: 80-110
Alchian, A. Og H. Demsetz (1972): ”Production, Information Costs and Economic Organisation” i American Economic Review, 62: 777-795
Andersen, Bjørn og Martin Byrkjeland (2000): Industrielle endringsprosesser og organisasjonsutfordringer, Fafo-rapport 348, Oslo
Andersen, Bjørn og Martin Byrkjeland (2002): Norsk finansnæring i nettverksøkonomien, Fafo-rapport 386, Oslo
Barry, Brian (1995): ”A Survey of Fund Management: All Capitalists now” i Economist, 25. oktober 1995
Beard, C. G. og R. W. Sias (1997): ”Is there a neglected firm effect?” i Financial Analysts Journal, Sept/Oct: 19-23
Berg, Finn Øystein red. (2000): Aksjeskolen, Hegnar Media, Oslo
Bergh, Jan Tore (1995): ”Staten som privat investor” i Staten som eier og investor, SNF-Rapport 67, Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning Bergen
Berle, Adolf A. Jr. og Gardiner C. Means (1933): The modern corporation and private property, Macmillan, New York
Black, Bernard S. (1997): ”Shareholder activism and Corporate Governance in the United states”, Columbia Law School, draft
Black, Bernard S. og John C. Coffee, Jr. (1994): ”Hail Britannia?: Institutional Investor Behaviour Under Limited Regulation” i Michigan Law Review, Vol 92, June
Bourdieu, Pierre (1996): Symbolsk makt, Pax Forlag, Oslo
Bourdieu, Pierre (2000): Distinction. A social critique of the judgement of taste, Routledge, London
Bowman, John R. (1989): ”Transaction costs and politics” i Arc. Europ. Sociol. XXX, 150-168
Boyer, Robert (2000): ”Is a finance-led growth regime a viable alternative to Fordism? A preliminary analysis” i Economy & Society, Vol. 29, Nr. 1: 11-145
Brennan, M., T. Chordia og A. Subrahamanyam (1997): Cross-sectional determinants of expected returns, Working paper, University of California, Los Angeles
Bushee, Brian (1998): ”Institutional investors, long-term investment, and earnings management”, Graduate School of Business Administration, Harvard University
Bøhren, Øyvind og Bernt Arne Ødegaard (2000): The ownership structure of Norwegian firms: Characteristics of an outlier, Norwegian School of Management BI, May 18. 2000
Bøhren, Øyvind og Bernt Arne Ødegaard (2001) Patterns of corporate ownership: Insights from a unike data set, Norwegian School of Management BI, Januar 29
Bøhren, Øyvind og Bernt Arne Ødegaard (2002): ”Norsk eierskap: Særtrekk og sære trekk” i Einar Hope red.: Næringspolitikk for en ny økonomi, Fagbokforlaget
Carvel, S. A. og P. J. Strebel (1987): ”Is there a neglected firm effect?” i Journal of Business Finance and Accounting, 14 : 279-290
Coleman, James (1990): Foundations of Social Theory, Harvard University Press, Cambridge
Crosby, Knut (2001): Investoradferd i det norske aksjemarkedet, SNF-Rapport Nr. 41, Stiftelsen For Samfunns- og Næringslivsforskning. Bergen
Danielsen, Arild (1991): ”Noen problemer i forståelsen av innflytelse og makt” i Grønmo, Ölander og Danielsen: Konsumentinnflytande i samhället, København
Danielsen, Arild og Marianne Nordli Hansen (1999): ”Makt i Pierre Bourdieus sosiologi” i Fredrik Engelstad (1999): Om makt. Teori og kritikk
Daily, C. M., J. L. Johnson, A. E. Ellstrand og D. R. Dalton (1996): Institutional investor activism: Follow the leader?, Working paper, Purdue University
Del Guercio, D. og J. Hawkins (1997): The motivation and impact of pension fund activism, Working paper, University of Oregon
DnB Investor (2001): Retningslinjer for utøvelse av eierskap
Drucker, Peter (1976): Unseen Revolution: How Pension Socialism Came to America, Harper & Row, New York
Dørum, Øystein (2002): ”Tenk ti år frem” i Dagens Næringsliv 8. august
Edelman, R. B. og H. K. Baker (1987): ”The dynamics of neglect and return” i Journal of Portfolio Management, 14: 52-55
Ersoy-Bozcuk, Aslihan og M. Ameziane Lasfer (2002): The Trading behaviour of UK Institutional Investors, Working paper, City University Business School, Barbian Centre, London
Fama, Eugene (1980): ”Agency Problems and the Theory of the Firm” i American Economic Review, Vol. 76: 971-983
Folketrygdfondet, Årsberetning 2001
Friedman, M. og A. Schwartz (1963): A monetary history of the United States 1867-1960, Princeton University Press, Princeton N. J.
Froud, Julie, Colin Haslam, Sukhdev Johal og Karel Williams (2000): “Shareholder value and financialization: consultancy promises, management moves” i Economy & Society, Vol. 29, Nr. 1: 80-110
Garaas, Erik (2002): Rammebetingelser for organisering av norske forvaltningsbedrifter, presentasjon på Rundebordskonferanse, Finansnæringens Hovedorganisasjon, 26. august
Gillan, S. L. og L. T. Starks (1997): Relationship investing and shareholder activism by institutional investors, Working paper, University of Texas at Austin, Department of Finance
Gompers, Paul A. og Andrew Metrick (1998): How are Large Institutions Different from Other Investors? Why do these Differences Matter?, Harvard University and National Bureau of Economic Research
Grahl, John og Paul Teague (2000): “The Regulation School, the employment relation and financialization” i Economy & Society, Vol. 29, Nr. 1: 160-178
Gulbrandsen, Trygve (1999a): Internasjonal forskning om eierskap og kontroll i privat næringsliv, Rapport 99:2, Institutt for Samfunnsforskning
Gulbrandsen, Trygve (1999b): Eiere og kolleger. Medeierskap i norsk arbeidsliv, Rapport 99:5, Institutt for Samfunnsforskning
Gulbrandsen, Trygve (2001): “Makt og tillit” i Sosiologisk Tidsskrift, Vol 9: 297-327
Hale, David (1994): ”Experiment in democracy” i Financial Times, 4. februar
Harmes, Adam (2001): “Mass Investment Culture” i New Left Review, May/June
Hedstrøm, Peter (1998): “Rational imitation” i Hedstrøm, Peter og Richard Swedberg Social Mechanisms. An Analytical Approach to Social Theory, Cambridge University Press, Cambridge
Hedstrøm, Peter og Richard Swedberg (1998): Social Mechanisms. An Analytical Approach to Social Theory, Cambridge University Press, Cambridge
Hernes, Gudmund (1975): Makt og avmakt, Universitetsforlaget
Hernes, Gudmund (1980): Økonomisk organisering, Universitetsforlaget
Hersoug, Tor (1993): Kapitalmarkedet. Teori, statistikk og norsk praksis, Ad Notam Gyldendal, Oslo
Holter Jr., Caspar (2002): Benchmarking – Norske vs. utenlandske miljøer, presentasjon på Rundebordskonferanse, Finansnæringens Hovedorganisasjon, 26. august
Hovi, Jon (1985): ”Når knehøner blir flere enn to” i Tidsskrift for Samfunnsforskning, 26: 524-546
Hovi, Jon (1998): Games, Threats and Treaties. Understanding Commitments in International Relations, Pinter, London
Imset, Geir og Alf R. Jacobsen (1985): Børshaiene, Pax Forlag, Oslo
Imset, Geir og Gunnar Stavrum (1993): Bankerott, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
Isachsen, Arne Jon og Ivar Strompdal (1988): Produktutvikling i finansmarkedene. Finansielle innovasjoner i USA og Norge, Tano, Oslo
Jacobsen, Stian og Thomas Erling Oksum (2001): Norges beste investorer, Hegnar Media, Oslo
Jensen, D. C. og Meckling W. H. (1976): ”Theory of the firm: managerial behaviour, agency costs and ownership structure” i Journal of Financial Economics, 3: 305-360
Karpoff, J. M., P. H. Malatesta og R. A. Walkling (1996): ”Corporate governance and shareholder initiatives: Empirical evidence” i Journal of Financial Economics, 42: 365-395
Keynes, John Maynard (1973): The General Theory of Employment, Interest and Money, Macmillan, Cambridge University Press
Kili, Terje (1996): Aksjemarkedet I Norge 1880-1990, Det nye pengesamfunnet, Rapport nr. 88,
Kindleberger, Charles P. (1988): The International Economic Order. Essays on Financial Crisis and International Public Goods, Harvester, New York
Kindleberger, Charles P. (1996): Manias, Panics, and Crashes. A History of Financial Crises, John Wiley & Sons, New York
Knutsen, Sverre (1990): Noen merknader til relasjonene stat-bank-bedrift under jobbetiden 1914-1920, NORAS, Det nye pengesamfunnet, Rapport nr. 13
Knutsen, Sverre (1994a): Finansinstitusjoner og kapitalmarkeder i Norge. Utviklingslinjer 1900-1990, NORAS, Det nye pengesamfunnet, Rapport nr. 55,
Knutsen, Sverre (1994b): ”Hovedtrekk ved norsk industrifinansiering 1850-1975” i Kapitalkilde for næringslivet. Oslo Børs gjennom 175 år, Bedriftsøkonomens Forlag, Oslo
Knutsen, Sverre (1995): Etterkrigstidens strategiske kapitalisme og styringen av kapitalmarkedet som industripolitisk virkemiddel 1950-1970, Handelshøyskolen BI, Arbeidsnotat nr. 50
Knutsen, Sverre og G. J. Ecklund (2000): Vern mot kriser? Norsk finanstilsyn gjennom 100 år, Fagbokforlaget, Oslo
Kvist, Anders (2002): Trender i norsk forvaltning, presentasjon, Rundebordskonferanse, Finansnæringens Hovedorganisasjon
Martin, John D. og William Petty (2000): Value Based Management: The corporate response to the shareholder revolution, Harvard Business School Press, Boston
Marx, Karl (1973): ”Teser om Feuerbach” i Marx/Engels Udvalgte skrifter, Forlaget Tiden, København
Marx, Karl (1973): ”Loui Bonapartes attende brumaire” i Marx/Engels Udvalgte skrifter, Forlaget Tiden, København
Marx, Karl (1978): Kapitalet Tredje Boken, Bo Cavefors Forlag
Marx, Karl (1983): Kapitalen Bok I, Forlaget Oktober, Oslo
Marx, Karl (1985): Kapitalet Andra Boken, Arkiv-Zenit
Mayer, Colin (1999): Firm Control, Saïd Business School, University of Oxford, February 18. 1999
Mayer, Colin (2000): Ownership Matters, Saïd Business School, University of Oxford, February 10
McConell, J. J. Og H. Servaes (1990): ”Additional Evidence on Equity Ownership and Corporate Value” i Journal of Financial Economics, 27: 595-612
Minsky, Hyman P. (1975): John Maynard Keynes, Columbia University Press
Minsky, Hyman P. (1982): Inflation, recession and economic policy, Wheatsheaf Books Ltd, Brighton
Minsky, Hyman P. (1986): Stabilizing an unstable economy, Yale University Press, New Haven and London
Mizruchi, Mark S. og L. B. Sterns (1994): “Money, Banking and Financial Markets” i Smelser, Neil J. og R. Swedberg ed. (1994): The Handbook of Economic Sociology, Princeton University Press, Princeton N. J.
Mossin, Jan (1986): Markedseffisiens. Finanslære for nøkterne investors, Tano
Nesbitt, S. L. (1994): “Long-term rewards from shareholder activism: A study of the ‘CalPERS’ effect” i Journal of Applied Corporate Finance, 6: 75-80
Opler, T. C. og J. og J. Sokobin (1997): Does coordinated institutional activism work? An analysis of the activities of the council of institutional investors, Working paper, Ohio State University, Fisher College of Business
Ragin, Charles C. (1994): Constructing Social Research, Pine Forge Press, California
Rajgopal, Shivaram og Mohan Venkatachalam (1998): The Role of Institutional Investors in Corporate Governance: An Empirical Investigation, University of Washington/Stanford University
Ramm, Harald, (1969): I næringslivets tjeneste. Christiania Børs 1819-1924, Oslo Børs 1925-1969, Drammen
Rappaport, Alfred (1986): Creating shareholder value: the new standard for business performance, Free Press, New York
Sandemose, Jørgen (1976): Marx, Ricardo og Sraffa. Kritikk av den nyricardianske retningen i moderne økonomisk teori, Bo Cavefors Forlag
Sandemose, Jørgen (2002): Stat, religion, økonomi: Karl Marx og kapitalismens former, Aschehoug, Oslo
Scharfstein, David og Jeremy Stein (1990): ”Herd behaviour and investment” i American Economic Review, Vol. 80: 465-479
Schelling, Thomas (1978): Micromotives and macrobehavior, W. W. Norton & Company, New York
Schiller, Robert J. (2000): Irrational Excuberance, Princeton University Press, Princeton, New Jersey
Schiller, Robert J. (2001): Bubbles, Human Judgement and Expert Opinion, Cowles Foundation, Yale University,
Schiller, Robert J. og John Pound (1989): “Survey Evidence of Diffusion of Interest among Institutional Investors” i Journal of Economic Behavior and Organization, 12: 47-66
Schleifer, Andrei (2000): Inefficient Markets, Oxford University Press, Oxford
Sharpe, W. F. (1975): “Likely gains from Market Timing”, i Financial Analysts Journal, mars/april, s. 60-69
Silber, W. L. (1975): “Towards a theory of financial innovation” i I W. L. Silber red. Financial innovation, Lexington, D. C. Heath & Co
Smith, M. P. (1996): ”Shareholder activism by institutional investors: Evidence from CalPERS” i Journal of Finance, 51: 227-252
Stensrud, Kristoffer (2002): ”Myndighetene øker risikoen” i Dagens Næringsliv 31. januar
Strickland, D., K. W. Wiles og M. Zenner (1996): ”A requiem for the USA: Is small shareholder monitoring effective?” i Journal of Financial Economics, 40: 319-338
Taylor, Michael (1987): The possibility of cooperation, Cambridge University Press, New York
Thon, Eivind, red. (1919): Christiania Børs 1819-1919, Christiania
Tranøy, Bent Sofus og Øyvind Østerud red. (2001): Mot et globalisert Norge, Gyldendal, Oslo
Wahal, S (1996): “Pension fund activism and firm performance” i Journal of Financial and Quantitative Analysis, 31: 1-23
Weber, Max (1978): Economy and Society, Del I, University of California Press, Berkeley
Whalen, Charles J. (1999): Hyman Minsky’s Theory of Capitalist Development, Institute for industry Studies, Cornell University, august
Åkerman, Johan (1939): Ekonomisk Teori I. De ekonomiska kalkylerna, Lund
Åkerman, Johan (1944): Ekonomisk Teori, Lund
[99] Førsteamanuensis Øystein Fjelstad ved Handelshøyskolen BI framstiller dette poenget på følgende måte: ”Det er behov for noen rovdyr til å refordele resursene i næringskjeden. Den andre effekten av dette er at dersom man vet at det finnes en del rovdyr, vil de andre dyrene i jungelen skjerpe seg. Slik står man bedre rustet for konkurranse i en brutal og global ny økonomi (...) Vi kan ha innvendinger på kort sikt, men på lang sikt taper vi på å leve i en innhengning” (Aftenposten 21/11-2002). Jungelspråket til tross, gir sitatet på mange måter uttrykk for det som er essensen i de nye eierstyringsstrategiene. Vårt poeng er snarere dette: Vil man danse med ulver, må man ikke glemme at noen rovdyr jager i flokk og at dette slett ikke bare gjelder institusjonelle rovdyr. Hvis de ansatte og fagforeningene skulle ta oppfordringen om å tenke og handle som om de var selskapets eiere så alvorlig at de også ønsket å bli en betydningsfull aksjonær, måtte de andre rovdyrene altså velge mellom å ”skjerpe seg” eller flykte tilbake til ”innhengningen”. []
100 Øyvind Bøhren: Investor 2002.