1.2 Sammendrag

1.2 Sammendrag

Innhold

Rapporten er skrevet for ulike faggrupper, men det har vært mulig med en enkel metodisk tilnærming. Emnet er så stort at ikke alt kan være like godt dokumentert og like presist analysert. Hovedregelen er at eksempler (cases) beskrives uten dokumentasjon og kilder. Som en innledning drøftes makt og demokrati i økonomisk sammenheng. Markedsmakt og makt i spillsituasjoner drøftes sammen med økonomi som mål på makt. Betydningen av økonomisk teori drøftes i tilknytning både til motiver som effektivitet og fordeling, og til mekanismer som styring, avtaler, omorganisering og arbeidsmarkedsorganisering. Internasjonale organisasjoner er virkemidler for endringer men spiller også en rolle som motiv for noen.

I kapittel 2 gjennomgås ulike sider av konkurranse og markedsdannelser. Viktige elementer som styring, effektivitet, informasjon, perfekte markeder og markedssvikt drøftes. Selv med et utvidet konkurransebegrep, er det ikke alltid enkelt å få til konkurranse. Drøfting av vilkår for mer eller mindre effektiv konkurranse gir et av grunnlagene for drøftingen av omleggingen av konkurransepolitikken. Det er klare fordeler med et marked. En god del styringsproblemer forsvinner eller blir redusert fordi markedet selv foretar styringen.

Når vilkårene for fungerende markeder svikter vil effektiviteten lide. Markedssvikt er et samlebegrep for mange ulike former for problemer med markeder. Store faste kostnader og transaksjonskostnader analyseres særlig, og selv om grunnrente ikke er til hinder for et fungerende marked kan det være problemer med effektiviteten. Det manglende ansvar for sluttresultatet av en markedsløsning vil mange regne som et problem, andre som en fordel. Arbeidsmarkedet er et marked med spesielle egenskaper (fagforeninger og profesjoner) som griper inn i nesten alle andre markeder.

Intensjonene med omleggingen av konkurransepolitikken har vært ulike for ulike grupper, men noen intensjoner har vært felles. Det gjelder spesielt styringsproblematikken. Behovet for endringer økte i løpet av 70- og 80-åra. Antallet varer og tjenester økte, og administrativ styring ble vanskeligere. Det ble både vanskeligere å utforme de riktige målene og lettere å omgå en styring for de som kunne tjene på det. For noen aktører var omleggingen ideologisk begrunnet, mens andre hadde klare økonomiske interesser av omleggingen.

Kapittel 3 inneholder en gjennomgang av 21 ulike sektorer og tar for seg utvalgte sider ved jordbruk, fiske, havner, produksjon og salg av elektrisk kraft, arbeidsmarked, bank og finans, betalingsformidling, forsikring, boliger, samferdsel generelt og fem ulike samferdselssektorer, apoteker, media, undervisning, aksje- og obligasjonsmarkedet, konsulentmarkedet og lobbyvirksomhet. Gjennomgangen inneholder eksempler på følgende:

• Bevisst bruk av virkemidler for å skape markeder.
• Lettvint tro på markedet uten tilstrekkelige virkemidler.
• Konkurranse som eksisterer og også i noen tilfelle virker etter hensikten.
• Konkurranse som er redusert.
• Konkurranse som er lite effektiv eller ustabil til tross for virkemiddelbruken.
• Administrative vansker.
• Utilsiktede virkninger.
• Fortsatt forhandlingssamfunn med til dels større muligheter for ”rentseeking”, det vil si aktivitet for å oppnå økonomiske fordeler ved overføring eller fordelaktige situasjoner på bekostning av andre eller offentlige midler.
• Påvirkning er blitt et vekstområde; posisjonering i forhold til myndigheter kan i noen tilfelle være mer lønnsom virksomhet enn produksjon.

I kapittel 4 gjennomgås institusjoner som er viktige for markeder og konkurranse. Politi og rettsvesen, ikke minst sivilretten, er viktige for hvordan markeder virker. I nasjonal sammenheng er Konkurransetilsynet, med Arbeids- og administrasjonsdepartementet som overordnet, viktige for overvåkningen og utviklingen av konkurranse. EU, EØS og WTO spiller ikke bare roller internasjonalt, men også innad i Norge. Forbrukerorganene har en svak stilling i forhold til hvor mange forbrukere det er og kunne brukes mer for å få markedene til å virke bedre. Andre håndhevingsorganer spiller mindre rolle. Finansdepartementet har en sterk og to- eller tresidig rolle med ansvar både for hvordan mikroøkonomien virker og for statsfinansene i tillegg til ansvaret for bank- og finanssektoren.

I kapittel 5 gis det avsluttende kommentarer. Det vises eksempler på at markeder og konkurranse kan brukes på nye områder. Alliansene i norsk økonomi settes i sammenheng med det som er funnet i analysene. Forhandlingssamfunnets fortsatte liv og den offentlige sektorens betydning for konkurransen blir drøftet. Analysen gir grunnlag for mange ulike konklusjoner. De viktigste er gjengitt i boks A.

I 2003 er det kommet to dokumenter som er viktige i sammenheng med utviklingen av konkurranse i Norge: En stortingsmelding om mange relevante tilsyn og en utredning om ny konkurranselov. Disse drøftes i to vedlegg, men er også trukket inn i analysen der det er relevant.