3.10 Boligmarked
Boligmarkedet er interessant som en forløper til omstillingene i 1990-åra. Det er også interessant fordi det henger sammen med flere av de andre temaene som behandles her. Forholdene på kredittmarkedet og deler av skattepolitikken er behandlet i punkt 3.7. Boligmarkedet var med på den boblen som sprakk i slutten av 1980-åra.
På deler av leiemarkedet og for festetomter er imidlertid de/rereguleringen kommet senere. På begge områdene er store transaksjonskostnader et problem. Fri prisdannelse for leie krever i praksis at leietaker lett kan flytte på seg, ellers får utleier en betydelig maktposisjon. Særlig for en del eldre kan det bli problemer. Forutsetningen for at en del eldre kan klare seg selv, er at de bor der de har bodd lenge. Må de flytte, vil de trenge pleie som er mye dyrere for kommunen. For andre, som ikke har tilstrekkelig egenkapital, kan det være et problem at leiemarkedet virker så dårlig at det ikke finnes leieboliger innenfor den økonomiske rammen de kan klare. Reguleringsmyndigheter, i alle fall i Oslo, har forsøkt å unngå ettromsleiligheter. Det kan tenkes at det har vært uheldig både i forhold til endrede familieforhold og rereguleringen.
For tomtefeste er det foretatt regelendringer som i praksis vil avvikle ordningen. Den passer også dårlig i et markedssystem. Transaksjonskostnadene for en person som har et hus på annen manns tomt og mister tomten er meget store. Her kommer det i tillegg inn en mulighet for asymmetri fordi eier og fester har forskjellig formål med tomten. For fester kan et hus ha betydelig positiv verdi selv om det er gammelt og dårlig. For eier av tomten vil det i noen tilfelle ha negativ verdi fordi den mest lønnsomme anvendelsen av tomten er å rive huset og bygge ut sammen med nabotomtene som eieren også ofte eier.