Representerer aldersforskjellene en utfordring til demokratiets idealer?
Vårt demokratiske styresett gjenspeiles i helsevesenet ved at det er bygd på en egalitær ideologi, hvor et tilbud med lik tilgjengelighet for alle står sentralt. Likhet i tilbud innebærer at alle skal ha samme adgang til like gode tjenester, uavhengig av hvor man er bosatt, sosial status eller andre kjennetegn (Botten og Skaset 1999). Dette betyr at de brukerne som er tilfredse, tar initiativ, får gjennomslag og føler seg rettferdig behandlet, skal være representative for brukergruppen som en helhet.
At de eldste opplever å ha størst brukermakt innebærer at de innflytelsesrike brukerne av helsevesenet ikke reflekterer brukergruppen som en helhet. Dette kan representere en utfordring for det demokratiske likhetsidealet. I hvilken grad er det et demokratisk problem at man blir mer tilfreds med helsevesenet og opplever å ha mer brukermakt etter som man blir eldre?
I vurderingen av dette spørsmålet er det viktig på den ene siden å skille mellom systemets ansvar for å gi formelle rettigheter og enhetenes ansvar for å informere. På den andre siden handler dette om den enkeltes ansvar for sin egen situasjon. Dersom det er slik at systemet tilrettelegger for ulik behandling av aldersgruppene, vil dette stride mot likhetsideologien som ligger til grunn i helsevesenet. I så tilfelle innebærer dette et demokratisk problem fordi systemet ikke gir alle like muligheter til å påvirke sin situasjon.
Dersom den ulike opplevelsen av møtet skyldes at de ulike aldersgruppene har ulike forutsetninger for å benytte seg av sine rettigheter, vil situasjonen være en annen. Gjennom alder bygges det opp en kunnskapsbase bestående av livserfaring, allmennkunnskap og spesifikke kunnskaper om helsevesenet. Dette er viten som de fleste vil tilegne seg i løpet av livet. Med andre ord innebærer det ikke nødvendigvis at enkelte grupper er mer ressurssterke enn andre totalt sett, og gjennom det har større innflytelse i møtet med helseinstitusjonen. Videre vil det da være slik at det ikke er helsevesenet som er udemokratisk, men at det til en viss grad vil være opp til den enkelte å utnytte rettighetene, og gjennom det ta ansvar for sin egen situasjon.
Det er vanskelig å gi et entydig svar på om aldersforskjellene representerer et demokratisk problem, men det er en utfordring. Det er problematisk at det er systematiske forskjeller i hvordan ulike aldersgrupper opplever møtet med helsevesenet. Kan det forsvares at 20-åringer er mindre tilfredse enn 75-åringer? Om dette kan forsvares avhenger av i hvilken grad helsesystemet kan bidra til å utjevne disse forskjellene, og i hvilken grad dette skyldes forhold som den enkelte må gripe tak i. Dersom årsaken til at ulike aldersgrupper opplever møtet med helsevesenet ulikt skyldes institusjonens tilrettelegginger for ulike aldersgrupper er det en utfordring for det demokratiske likhetsidealet. På den andre siden er det slik at hvis økt alder gir økt kompetanse er dette noe de fleste vil oppnå i løpet av livet, og det vil derfor ikke være et demokratisk problem.