2.2 Maktens mikroarena: Bedriften som organisert kollektiv aktør
Børsnoterte aksjeselskaper og institusjonelle investorer er organiserte kollektive aktører eller corporate actors (Coleman 1990) som i den sammenhengen vi skal studere dem her, på den ene siden kan oppfattes som maktsøkende aktører og på den annen side som målet for andre aktørers maktbestrebelser. I denne betydningen kan vi altså si at de så å si utgjør mikroarenaen for de ulike aktørenes forsøk på å oppnå makt eller sikre de maktposisjonene som allerede er oppnådd.
I følge Mayer (2000) er det særlig tre økonomiske teoriretninger som med sine ulike økonomiske modeller av bedriften har lagt premissene for våre oppfatninger av hva en bedrift er. Det dreier seg for det første om den nyklassiske skolen, spesielt slik den er formulert i den generelle likevektsteorien, den østerrikske skolen og den økonomiske teorien om transaksjonskostnader. Vi er her ikke interessert i det substansielle innholdet i de ulike teoriene, men snarere i det budskapet, eller mer presist, det bilde de forsøker å formidle av bedriften som økonomisk organisasjon.
I den generelle likevektsteorien som ligger til grunn for nyklassikernes modell av bedriften, har alle varer og tjenester veldefinerte priser som et resultat av markedstransaksjoner i fullkomment perfekte markeder, hvor de involverte aktørene ikke bare har tilgang til all relevant informasjon i dag, men også i framtiden. I en slik verden har bedrifter strengt tatt ingen funksjon i det hele tatt. De er derfor å oppfatte som et knippe kontrakter som er etablert for å produsere og distribuere varer og tjenester, noe som innebærer at eierstyring heller ikke spiller noen rolle, kanskje med unntak av det å minimalisere eventuelle imperfeksjoner og sørge for at markeder og kontrakter fungerer slik de skal.
Dette bilde av verden har selvfølgelig blitt kritisert fra mange hold, blant annet av Friedrich Hayek og Joseph Schumpeter, de to ledende representantene for den østerrikske skolen. Det sentrale poenget i kritikken har vært at den nyklassiske modellen er for statisk, siden den ikke gir rom for innovasjoner. Siden alt er gjort rede for i modellen, har innovasjoner liten mening, men i følge Hayek og Schumpeter er det nettopp dynamiske prosesser knyttet til innovasjon og nyskaping som er selve drivkraften i den økonomiske utviklingen. Begrunnelsen er at den urealiserte monopolrenten som ligger i produkt og prosessinnovasjoner fungerer som et sterkt insentiv for entreprenører og bedrifter, noe som imidlertid forutsetter at denne virksomheten er organisert i bedrifter.
En annen type kritikk har kommet fra tilhengere av den økonomiske teorien om transaksjonskostnader, representert ved økonomer som Ronald Coase og Oliver Williamson. Denne kritikken understreker at finansielle instrumenter, institusjoner og bedrifter representerer ulike styringssystemer utviklet for å minimalisere kostnadene knyttet til økonomiske transaksjoner, inkludert risikoen for at andre aktører kan undergrave den framtidige avkastningen av investeringer som blir foretatt i dag. I enkelte sammenhenger kan slike transaksjoner best utføres i markeder, mens det i andre sammenhenger og for andre produkter vil være mer hensiktsmessig å la transaksjonene foregå i bedrifter.
Kritikken av den nyklassiske posisjonen er berettiget, men går etter vår oppfatning ikke langt nok. Corporate governance handler i høyeste grad om å minimalisere transaksjonskostnader, ikke bare i bedrifter, men også for alle typer markedstransaksjoner, ikke minst slike som foregår i verdipapirmarkeder. Bedriftsledere er, i likhet med porteføljeforvaltere og andelseiere for den saks skyld, opptatt av å redusere transaksjonskostnader, noe som ikke minst vil være tilfelle i perioder hvor aksjekursene er inne i en langsiktig nedadgående trend. Transaksjonskostnadsperspektivet mangler imidlertid en viktig komponent, nemlig den som understreker at begrunnelsen for bedrifter ikke kan reduseres til en løsning på et effektivitetsproblem, men at bedrifter, forstått som organiserte kollektive aktører, også representerer en mikroarena for utøvelse av makt.[7] Det bilde av bedriften som skal benyttes her, kan derfor konkretiseres på følgende måte.
Bedrifter er profittmaksimerende kollektive aktører kjennetegnet av ensidige autoritetsrelasjoner i den forstand at overdragelse av kontroll over handlinger skjer mot betaling i en kontekst hvor det i utgangspunktet ikke er felles interesser mellom under- og overordnede. Bedriften som økonomisk organisasjon er på den annen side konstituert av selve lønns-, eller kapitalforholdet og er, hva gjelder sosial, teknisk og økonomisk enhet, kjennetegnet av kombinasjonen av arbeidsprosess og verdiøkningsprosess som drivende kraft. Med referanse til det teoretiske begrepsapparatet som benyttes her (Coleman 1990, Mayer 2000) gir dette et bilde av bedriften, ikke som et knippe kontrakter eller som en transaksjonskostnadsreduserende mekanisme, men som en motsetningsfylt samling av eierskaps- og kontrollrettigheter, noe som har implikasjoner for forståelsen av eierstyring som sosialt fenomen.
Mens den såkalte prinsipal-agent teorien fokuserer på problemet som oppstår fordi bedriftenes ledelse og aksjonærer antas å ha ulike, og i mange sammenhenger, motstridende interesser, er budskapet her at aksjonærene, som gruppe, heller ikke har sammenfallende interesser. Alternativt, eller snarere parallelt, til prinsipal-agent teoriens motsetning mellom ledelse og aksjonærer får vi da et bilde av bedrifter kjennetegnet av motstridende interesser mellom aksjonærene selv. Dette kan for eksempel ta form av motsetninger mellom store dominerende eiere og minoritetsaksjonærer, mellom ulike grupperinger av dominerende eiere eller, som vi senere også skal se, mellom ulike aksjonærgrupperinger og arbeidstakere, da ikke i rollen som ansatte, men som aksjonærer.
Hvem kan da sies å være den privilegerte aktøren i en slik modell? Er det arbeidstakerne, ledelsen eller bedriftens aksjonærer? I utgangspunktet er det ingen generell enighet om svaret på dette spørsmålet, noe som ikke minst har sammenheng med at det tradisjonelt har blitt besvart på ulike måter i ulike land og innen ulike eierstyringstradisjoner. Innen den kontinentaleuropeiske modellen og i de skandinaviske landene har man tradisjonelt lagt til grunn et stakeholderperspektiv. Her har bedriftene hatt karakter av å være samfunnsinstitusjoner hvor både ledelse og ansatte samt bedriftens kreditorer, kunder, leverandører og offentlige myndigheter har blitt oppfattet som interessenter i tillegg til bedriftens aksjonærer. I den angloamerikanske modellen har det på den annen side vært en sterkere tradisjon for å identifisere bedriften med dens aksjonærer.
Som vi tidligere har påpekt er det mye som taler for at bildet av bedriften som en institusjon med mange ulike interessenter er på vikende front i Norge. Et viktig spørsmål er da hva som kommer i stedet, for som påpekt, blant annet av Mayer (2000) og Bøhren og Ødegaard (2001), er det ikke uten videre enkelt å unnslippe tradisjoner, noe som betyr at den historiske konteksten kan være avgjørende for hvilken type eierstyringssystem man får.
The firm in this context is not simply a forward looking instrument that mechanically maximises a common set of interests. It is a collection of conflicting control rights that emerges from a combination of financing requirements and regulatory rules that confer different control rights in different countries. It is in this sense that the future has been overstated and history underrated (Mayer 2000:14).
Historien er altså viktig. I tillegg kan det argumenteres for at også sosiale og kulturelle aspekter nødvendigvis må stå sentralt, noe som ikke minst gjelder for forståelsen av maktens makroarena eller aksjemarkedet som sosial institusjon.
[7] Et poeng som blant annet kan presiseres på følgende måte: ”Thus Williamson assumes that both workers and employers share a common interest in the efficiency of the system (the firm), in spite of the flimsy connection between this efficiency and concrete benefits for workers. ( ... ) Moreover, it is simply not true, as Williamson suggests, that a worker and an employer are equally incommoded when they part company, and therefore, that workers and employers have equal bargaining power” (Bowman 1989)