Gjennomgangen av tidligere studier i kapittel 3 viste at forskerne kommer fram til varierende og til dels motstridende konklusjoner når det gjelder spørsmålet om de institusjonelle eiernes innflytelse i selskapene de har eierinteresser i. Selv om de fleste studiene synes å konkludere med at aktivismen fra institusjonenes side er høyere nå enn tidligere og har vært økende på 1990-tallet, noe som først og fremst skyldes de institusjonelle eiernes dominerende posisjon, gir de bare begrenset støtte til hypotesen om at denne aksjonæraktivismen også påvirker selskapenes prestasjoner i vesentlig grad. Mens det altså synes å være enighet om at markedet for selskapskontroll, kjennetegnet av oppkjøp eller trusler om oppkjøp som disiplinerende mekanisme til en viss grad har blitt erstattet av en ny form for aksjonæraktivisme, gir studiene ikke noe entydig grunnlag for å konkludere med at denne typen aktivisme er en like effektiv form for disiplinering.
I dette kapitlet skal vi se nærmere på de norske institusjonelle eiernes rolle. Nærmere bestemt skal vi belyse hvordan de institusjonelle eierne som er med i undersøkelsen opptrer som eiere i norsk næringsliv. Vi skal med andre ord rette søkelyset mot selve eieradferden, eller noe som går ut på det samme: Forsøke å belyse hva de faktisk gjør for å skaffe seg innflytelse i de selskapene de har eierinteresser i.